Onsdag - Bosnia-innlegg.

Hei!

Nå begynner jeg nesten å se enden på sommerferien, og jeg har altså ikke klart et eneste innlegg siden skolen slutta omtrent. Det er tydeligvis en uhelbredelig skrivesperre som har tatt bolig i meg. Hehe.

Nå har jeg altså tilbrakt ca to uker i Bosnia. De har spesielt vært preget av varme, opptil 40 varmegrader. Det høres ut og er også veldig mye. Men man kan ikke sammenligne været her og for eksempel Norge. Lufta her er mye tettere og i og med at vi befinner oss i byen er det også mye eksos og andre trafikkgifter. Man kan vel si at 30 varmegrader fort blir to forskjellige ting både her og der borte. Det vil altså si at jeg nesten ikke har orka å gå ut. Det er ikke mulig å stikke hodet utenfor døra før det kjennes ut som noen har putta deg i en bakerovn.

Noe annet som også har vært en stor del av oppholdet her er familiesamvær. Tror vi har vært sammen med praktisk talt alle vi har her i hovedstaden. Samla blir vi faktisk 20, og når vi snakker om vår standard måte å snakke på når vi er sammen med andre mennesker, blir det rett og slett ikke til å unngå at man blir sliten. Vi har spist veldig mye, blant annet grillmat. Det har i grunn vært veldig koselig, spesielt fordi vi ikke møtes så veldig ofte. Man kan vel si at jeg får en svær dose familiesosialisering som skal holde helt til neste år.

Vi har imidlertid også familie litt andre steder. Alle besteforeldra mine bor et stykke unna her, ca fire timer med bil. I år har besøket der vært noe annerledes enn det pleier. Morfaren min er alvorlig syk og det har selvfølgelig preget oppholdet veldig både fysisk og psykisk. Det er en merkelig stillhet som setter seg til tider. Utrolig mye maktesløshet og tristhet er det også. Jeg tror aldri i mitt liv jeg har følt at det går an å være så maktesløs overfor noe som overfor sykdom. Som alle oppegående og problemorienterte mennesker vet er det absolutt sjelden man ikke kan løse en utfordring eller problem man står overfor, men dette står man totalt maktesløs overfor. Jeg tenkte mye på det da vi satt der alle sammen. Alle ønsket å stille opp, gjøre noe som kunne gjøre situasjonen bedre, snu hele situasjonen. Sannsynligheten for at noen kan er ikke veldig stor. Jeg tror aldri jeg har følt noe sånt i hele mitt liv. Nå venter vi egentlig bare og ser hva som skjer. Det er ikke mer noen kan gjøre, ikke mer enn bare å være der og stille opp med de tingene vi kan stille opp med.

Etter at vi var hos besteforeldra mine for siste gang tok vi en tur til Kroatia for å bade i det velsignede havet som folk sier. Jeg kan ikke akkurat påstå at jeg lengter etter hav, men det var artig å bade. Fikk solt meg litt også, skjønt; ble vel mest rød.

Nå nærmer altså oppholdet seg slutten. I morgen reiser jeg tilbake til Norge sammen med søsknene mine. Det skal bli utrolig godt å komme hjem sjøl om vi så absolutt ikke har hatt det så verst. En av grunnene til at vi reiser tilbake så tidlig er at vi har fått inntak til universitet og den slags til høsten. Og vet dere hva?! Jeg kom inn på førstevalget mitt. Inntaket var klart fire dager før tida. Men jeg kan fortsatt ikke forstå at det er sant at jeg skal studere til høsten. Det har kjentes så fjernt for meg i årevis, men nå er vi her. Hele det siste året har jeg ventet og gledet meg til den dagen jeg skal begynne å studere. Nå som det er en knapp måned igjen skjønner jeg ikke hvor det har blitt av tida. Er jeg virkelig klar for dette? Det håper jeg. Jeg har lest alt som kan leses om både dette og de fem andre semestrene. Håper og tror at det vil gå bra. Jeg har hatt veldig lyst til dette i lang tid og nå har jeg bestemt meg for at det skal gå! Dessuten må jeg få si at det skal bli deilig å komme inn i vanlige rutiner igjen. Det er litt slitsomt når dagene ikke har faste rammer det går an å holde seg til. Alle dagene glir inn i hverandre. Jeg savner spesielt helgefølelsen.

Noe annet jeg også må forberede meg til er skriveleir. Ja, i år er det skriveleir igjen! Denne gangen er den imidlertid flyttet til slutten av ferien. Vet ikke helt omstendighetene rundt det, men for meg spiller det ingen rolle. Man må så absolutt være med på det, om det så slutter dagen før studiestart. Det siste er tilfellet for mitt vedkommende. Egentlig burde jeg ha holdt meg i ro og samla opp energi til første uka, men man kan ikke gå glipp av skriveleir og spesielt ikke når det ryktes at det muligens er siste gangen den blir arrangert. Den første uka er dessuten fadderuke så regner ikke med at jeg skal slite meg totalt ut. Rekker nok å samle litt krefter før første forelesing 22.august.

Da tror jeg egentlig at jeg har klart å oppsummere det viktigste av ferien. Jeg avslutter med en liten oversikt over noen bøker jeg har lest som absolutt er verd å lese.

”Skodronningen” av Anna Davis. Dette handler om skofetisjisten Genevieve. Jeg tar kanskje for hardt i når jeg kaller henne fetisjist, men hun er virkelig betatt av skosamlingen sin som i aller høyeste grad rommer flere sko enn dere kan tenke dere. Kjærligheten vender hun imidlertid en smule bort fra skoene når hun møter en helt spesiell skomaker. Boka inneholder mye selskaper og forbudt kjærlighet i tillegg til skoprat så klart. Jeg skal ikke påstå at det er blant de beste bøkene jeg har lest, men det er ikke blant de verste heller. Om noen der ute liker bøker av typen Gossip girl anbefaler jeg denne boka.

”Det mangler en terning” av Johanna Thydell. Dette handler om 16 år gamle Puck som ikke har sett faren sin på mange år. Hun har fått kontaktinformasjonen hans av sin beste venn Emanuel og vet ikke hva hun skal gjøre. Vi følger henne og Emanuel gjennom skolehverdag og fester, men i bakgrunnen lurer dette ene, viktige som hun ikke vet hvordan hun skal takle.

”Stjerner lyser hvite” av Alice Hoffman. Denne boka handler om Amanda på elleve som er spesielt opptatt av turn og det at hun ikke må smile for bredt for at tannreguleringen skal synes for mye. Hun har vært lenge syk og når hun blir spesielt syk blir det oppdaget han hun har aids. Dette kommer av at Amanda har fått en blodoverføring for noen år siden. Dette var tiden før blodgivere ble testet. Vi får møte familien og Amandas egen sorg, så vel som andre menneskers medfølelse og nådeløse fordommer. Denne anbefaler jeg spesielt.

”Neste år i september” er den siste boka jeg vil fortelle om. Jeg har egentlig lest mange flere og kunne nok skrevet flere sider, men orker snart ikke å skrive mer. Denne boka er skrevet av Unni Nielsen. Benjamin 15 år og bestekameraten har meldt seg inn i et kor fordi de tror de kan få bedre drag på damene på den måten. Koret deres får besøk av et kor fra Simbabwe og Benjamins familie er vertsfamilie for Temby, en av jente i koret. Hun og Benjamin får et spesielt forhold til hverandre og det gjelder særlig etter at noe avgjørende som endrer Tembys liv blir oppdaget. Dette er sannsynligvis også en av de skjønneste bøkene jeg har lest. Jeg syns nesten den var litt for kort. Dette er en av de bøkene man gjerne skulle hørt fortsettelsen av.

Da tror jeg egentlig at jeg har skrevet nok, og sittet lenge nok foran PC-en for den saks skyld. Jeg må komme meg opp og begynne å pakke. Flyet går riktignok ikke før halv sju på kvelden, men det er ikke nødvendig å stresse av den grunn.

Vi snakkes. Fortsett å nyte sommerferien!