Hei!
Nå er det søndag, men det merker jeg absolutt ikke noe til. Søndagsfølelsen eksisterer ikke i feriene. Da går alle dagene i ett. Vi merker ikke forskjell på helg eller ukedager, bortsett fra at folka jobber på hverdagen enda.
Onsdagen var en utrolig koselig dag for mitt vedkommende. Klokka kvart over åtte kom Marita med flyet fra Alta. Det var ubeskrivelig koselig å se henne igjen. Vi har ikke møttes siden høstkurs og det er ganske lenge siden. Tror ikke vi prata så mye da heller.
Da vi kom hjem, spiste vi og så fotballkamp. Eller, jeg så fotballkamp. Men det kommer jeg tilbake til senere. Vi ble sittende å prate i flere timer. Vi hadde ganske mye å oppdatere hverandre på. Det var godt å få høre litt om både det ene og det andre. Tror det ble ganske seint. Den var vel godt over tre da jeg sovna. Marita er mye flinkere enn meg til å holde seg våken.
Det var utrolig hardt og våkne kvart på tolv på torsdag. Vi hadde ikke trengt det, men vi hadde blitt enige om å se Cæsarepisoden som gikk da. Marita har visst ikke fulgt med å cæsar like lenge som meg, så det var greit å oppdatere seg litt på fortidshendelser.
Etter det spiste vi frokost. Kjøkkenet var visst ganske koselig de to dagene. Jeg skjønner ikke at man kan ha så mye å prate om som oss. Vi må nok ta det igjen. Jeg vet ikke når vi møtes igjen, men jeg har overtalt Marita til å melde seg på Tysk-Norske ungdomsforums neste treff. Håper ho gjør det! Hvis begge får plass, møtes vi jo. :D
Resten av dagen ble vel brukt på prating, spising og enda mer prating. Det kan hende noen tenker at vi må ha hatt det ekstremt kjedelig, men jeg er ikke av den oppfatning. Prating og avslapping kan være bedre enn noe annet til tider.
Da fredagen kom og Marita skulle reise, føltes det rimelig tomt før ho dro. Jeg savner all skravlinga, sjøl om det bare var litt over en dag. Jeg er absolutt oppsatt på at vi snart må møtes igjen. Jeg kan jo si, som Natalie sier, tusen takk for fantastiske dager! Jeg er helt enig i at det er en klisjé, men den er helt sann!
Nå til min nyervervede interesse! Den kvelden Marita kom, spilte Tyskland mot Ghana, og vant 1-0. Jeg var nok rimelig lykkelig da ja, men ikke så lykkelig som i dag. I dag var det Tyskland mot England, og Tyskland utraderte dem 4-1. Det var sannelig ikke verst. Dere vet hvordan man spiller fotball! Seieren var i alle fall ikke det jeg kaller flaksseier. 1-0 definerer jeg ofte som det, fordi man kanskje scorer sånn uten at det var så veldig planlagt, eller at man hadde flaks i et øyeblikk. Nå skal ikke jeg snakke så mye om det, for jeg har ikke greie på fotball. Men gratulerer med seieren likevel! :D :D :D
Nå er jeg for rastløs til å sitte her å skrive mer. Følte bare for å oppdatere litt. Sitter her og hører musikk, og da føler jeg oftest for å bevege meg til rytmen. Jeg er visst sånn.
Vi har forresten veldig fint vær for tida, til langt på kveld faktisk. Det er også enda en grunn til ikke å sitte her og glo i PC-en.
Vi snakkes! Nyt ferien videre!
søndag 27. juni 2010
onsdag 23. juni 2010
Onsdag - Rotete innlegg.
Hei!
Nå er det et stykke ut i ferien, og jeg har begynt å kjenne feriefølelsen. Det var på tide syns jeg. Jeg begynner å kjenne den en stund i forveien, men ikke i år!
Nå er det en ganske varm dag. Jeg burde egentlig sitte ute, men føler ikke for det. Derfor sitter jeg her inne og skriver og venter på at tida skal gå.
Når en gleder seg til noe, går tida uendelig sakte. Det har jeg ikke tenkt å skrive utfyllende om. Det er nemlig fordi jeg regner med at de fleste, ja sannsynligvis alle, har opplevd det en eller annen gang. I kveld kommer Marita, kvart over åtte! Jeg gleder meg til vi skal møtes igjen. Vi har ikke møttes siden høstkurs, og det er kjempelenge siden. Det er forresten ikke sikkert når vi kommer til å møtes igjen. Derfor er det veldig praktisk at vi får møtes nå. Det er bare litt over en dag, men det er bedre en ingenting. Tipper det blir koselig!
Jeg kjenner veldig godt at året er omme. Jeg syns også det er skummelt å tenke på siste året som nærmer seg, men jeg akter ikke å bruke tida på det enda. Det bare dukker opp av og til, men da blir det straks fortrengt. Jeg fatter ikke hvordan et skoleår uten den fantastiske klassen min, skal utarte seg. Det vil tida vise!
Noe annet som også for øvrig er bestemt, er at Lena skal komme hit fra 9.juli, og sannsynligvis bli til 15.. Det trodde vi ikke at vi kom til å få gjort før jeg reiser til Bosnia, med tanke på at folka reiser lenge før oss. Jeg, broderen og Lena skal altså tilbringe noen hyggelige dager sammen. Det tipper jeg også blir en meget spennende og interessant tid. Ich freue mich!
En tredje ting som også er nytt, er at jeg har fått en viss interesse for fotball. Det er ikke slik at jeg har samme interesse for fotball som Lena, Natalie eller Isabel. Nei, men jeg er litt interessert i VM. Jeg skal nok følge litt med på det som skjer i kveld. Mitt favorittlag, som selvfølgelig er tyskland, spiller mot Ghana i kveld. Jeg må innrømme at jeg ikke er optimistisk, men vi vet jo aldri hvordan det kommer til å gå. Time will show.
Dagene som har gått har for øvrig ikke blitt brukt på så veldig mye. Jeg har slappa av, snakka en del med Lena i telefonen og også fått en liten prat med Natalie! Det var absolutt en etterlengtet og godt likt prat! Jeg elsker telefonen.
Nå slo visst rastløsheten til, i tillegg til at innlegget bare ble noe rot. Jeg tror jeg stikker av gårde og prøver å finne på noe smart. Vi snakkes, folkens! Nyt ferien som skrider frem!
Gratulerer gårsdagen, Sandra. Håper du fikk en super dag.
Nå er det et stykke ut i ferien, og jeg har begynt å kjenne feriefølelsen. Det var på tide syns jeg. Jeg begynner å kjenne den en stund i forveien, men ikke i år!
Nå er det en ganske varm dag. Jeg burde egentlig sitte ute, men føler ikke for det. Derfor sitter jeg her inne og skriver og venter på at tida skal gå.
Når en gleder seg til noe, går tida uendelig sakte. Det har jeg ikke tenkt å skrive utfyllende om. Det er nemlig fordi jeg regner med at de fleste, ja sannsynligvis alle, har opplevd det en eller annen gang. I kveld kommer Marita, kvart over åtte! Jeg gleder meg til vi skal møtes igjen. Vi har ikke møttes siden høstkurs, og det er kjempelenge siden. Det er forresten ikke sikkert når vi kommer til å møtes igjen. Derfor er det veldig praktisk at vi får møtes nå. Det er bare litt over en dag, men det er bedre en ingenting. Tipper det blir koselig!
Jeg kjenner veldig godt at året er omme. Jeg syns også det er skummelt å tenke på siste året som nærmer seg, men jeg akter ikke å bruke tida på det enda. Det bare dukker opp av og til, men da blir det straks fortrengt. Jeg fatter ikke hvordan et skoleår uten den fantastiske klassen min, skal utarte seg. Det vil tida vise!
Noe annet som også for øvrig er bestemt, er at Lena skal komme hit fra 9.juli, og sannsynligvis bli til 15.. Det trodde vi ikke at vi kom til å få gjort før jeg reiser til Bosnia, med tanke på at folka reiser lenge før oss. Jeg, broderen og Lena skal altså tilbringe noen hyggelige dager sammen. Det tipper jeg også blir en meget spennende og interessant tid. Ich freue mich!
En tredje ting som også er nytt, er at jeg har fått en viss interesse for fotball. Det er ikke slik at jeg har samme interesse for fotball som Lena, Natalie eller Isabel. Nei, men jeg er litt interessert i VM. Jeg skal nok følge litt med på det som skjer i kveld. Mitt favorittlag, som selvfølgelig er tyskland, spiller mot Ghana i kveld. Jeg må innrømme at jeg ikke er optimistisk, men vi vet jo aldri hvordan det kommer til å gå. Time will show.
Dagene som har gått har for øvrig ikke blitt brukt på så veldig mye. Jeg har slappa av, snakka en del med Lena i telefonen og også fått en liten prat med Natalie! Det var absolutt en etterlengtet og godt likt prat! Jeg elsker telefonen.
Nå slo visst rastløsheten til, i tillegg til at innlegget bare ble noe rot. Jeg tror jeg stikker av gårde og prøver å finne på noe smart. Vi snakkes, folkens! Nyt ferien som skrider frem!
Gratulerer gårsdagen, Sandra. Håper du fikk en super dag.
fredag 18. juni 2010
Fredag - 3STA!
Hei!
Nå er det ferie. Ferien har faktisk vart i en dag, men jeg føler fortsatt ikke at det er ferie. Det er nok ikke unormalt, men jeg håper den vil komme sakte men sikkert.
Nå sitter jeg og deler en potetgullpose med leselista mi og tenker på de to siste årene av livet mitt. I går tok en tidsepoke i livet mitt slutt. Jeg er ikke ferdig på videregående, men det er klassen min, 3STA. Jeg vil kalle de to siste årene sammen med den ubeskrivelig, fantastiske klassen min i to år, et eget kapittel i livet mitt. Jeg har nytt den siste uka sammen med klassen. Vi har snakka, spilt spill, solt oss på tjernet og hatt enda mer sosialt samvær. Det kan rett og slett ikke beskrives. Nå er det over. Det er antakelig derfor jeg ikke kjenner feriefølelsen, fordi jeg ikke vil gi slipp på den gode følelsen jeg har hatt den siste uka.
Da jeg begynte i klassen for to år siden, hadde jeg fullstendig angst. Jeg var livredd for at jeg ikke kom til å bli kjent med noen. Jeg satt og lyttet til alt som skjedde rundt meg, hørte på alle de kule folka som hadde så mye interessant å si, som hadde så fantastiske, sosiale antenner. ”Her passer jeg virkelig ikke inn,” tenkte jeg. Men der tok jeg grundig feil. Klassen var så sammensveiset og inkluderende, men det var så absolutt plass til en til, for ikke å snakke om to. Jeg kjente veldig fort at jeg hørte hjemme i klassen. Det ble klassen min også. Jeg ble en del av fellesskapet. Siden veldig tidlig på året i 2.klasse, har jeg ikke visst hva det å være alene betyr. Det var et ikke-eksisterende moment som ikke fantes i livet mitt lenger.
Klassefellesskapet og de tre siste årene som har gått, har nok satt spor i de fleste. Årene på videregående er blant de viktigste i modninsprosessen. De fleste har blitt mer voksne, mer ansvarlige og mer klare for å gå ut i verden. Jeg er likevel overbevist om at vi kommer til å møtes igjen!
Vi har hatt mange gode (og sikkert også) noen litt mindre gode stunder i løpet av disse årene. Jeg vet at vi har hatt lest av de gode. Jeg kunne sitte her å skrive hele natten hvis jeg skal klare å oppsummere de to årene jeg har fått lov til å være en del av 3STA, men jeg har likevel lyst til å prøve å trekke fram noen fine stunder. Jeg tviler på at jeg klarer å komme på halvparten av dem i farta, men det er ikke alt som kan skrives ned heller. Enkelte ting bare må oppleves for at en skal forstå hvordan det var.
Da jeg begynte i klassen. Det var en veldig skummel start. Jeg har aldri vært så nervøs og redd i mitt liv, men det var absolutt ugrunnet! Jeg lengter virkelig tilbake til den tiden. Det var en av de beste periodene i livet mitt. Det gjorde også overgangen fra liten til stor skole veldig grei.
Fellesfagtimene. Disse timene har vært de mest fantastiske disse to årene. Det r fordi vi er samlet. Klassefellesskapet har strålt ut av alle kriker og kroker på rom 253.
Friminuttene. Friminuttene har vært noen herlige og bråkete opplevelser. Klassen vår var blant de mest aktive og sosiale klassene på hele skolen, nei kanskje i hele verden!
Ekskursjoner. Vi har ikke hatt så veldig mange, men de har absolutt vært uforglemmelige. Selv om enkelte ting kanskje har fortonet seg som veldig lite interessante og morsomme, har vi alltid klart å lyse opp den negative auraen. Vi har alltid klart å gjøre om den mulig dårlige stemningen til noe godt. Noe jeg husker spesielt godt, er teltturen vi hadde i fjor vår. Vi dro sammen med en annen klasse, og veldig mange var negative til å delta på turen. Jeg skal ikke nekte for at jeg var blant dem. I tillegg var det surt vær og regn. Men da vi samla oss ved bålet på kvelden, prata og spilte kort, ble ting så utrolig mye bedre. Stemningen lettet umerkelig og gjorde det til en nesten morsom opplevelse. Sånn har jeg aldri opplevd en opplevelse som fortoner seg som en kjedelig opplevelse.
Den støtten vi har gitt hverandre i nervøse og vanskelige perioder. Eksamen er et godt eksempel på dette. De fleste har hatt nervøse opplevelser i forhold til eksamen, men å prate om det har ikke vært noe problem i klassen vår.
Det jeg vil nevne til slutt, og det som har vært viktigst i klassen vår, er klassemiljøet. Det er det som har former hverdagen vår disse tre årene. Det har vært viktig for at vi skulle føle oss trygge den tiden vi har gått sammen. Det er det som har motivert oss til å oppnå de gode resultatene vi har oppnådd. Jeg er så ubeskrivelig stolt av klassemiljøet i klassen vår!
Nå har jeg skissert grovportrettet av tiden min i 3STA. Som sagt kunne jeg ha skrevet i mange timer, men det føler jeg egentlig ikke for. Det er enkelte ting man bare skal bevare inni seg. Man trenger ikke å uttrykke seg hele tiden.
Avslutninga markerte slutten på vår tid sammen. Den var utrolig fantastisk og treffende. Jeg ble truffet helt inn i hjertet. Det jeg likte best; var avslutningen på klasserommet. Vi fikk noen positive ord fra våre to uforglemmelige kontaktlærere, og en representant fra klassen holdt tale om lærerne. Vi fortjente det alle sammen! Det var både latter og gråt, og det er sånn det skal være på en slik kveld. Det er en kveld jeg definitivt ikke kommer til å glemme. Tror nok det ble tatt noen tusen bilder også.
Nå føler jeg for å publisere dette. Jeg har som sagt skrevet de tingene som er viktigst, men de er også bare berørt på overflaten. Jeg vil helt til slutt takke for et supert samhold de siste årene! Takk for at jeg har fått være en del av 3STA!
Nå er det ferie. Ferien har faktisk vart i en dag, men jeg føler fortsatt ikke at det er ferie. Det er nok ikke unormalt, men jeg håper den vil komme sakte men sikkert.
Nå sitter jeg og deler en potetgullpose med leselista mi og tenker på de to siste årene av livet mitt. I går tok en tidsepoke i livet mitt slutt. Jeg er ikke ferdig på videregående, men det er klassen min, 3STA. Jeg vil kalle de to siste årene sammen med den ubeskrivelig, fantastiske klassen min i to år, et eget kapittel i livet mitt. Jeg har nytt den siste uka sammen med klassen. Vi har snakka, spilt spill, solt oss på tjernet og hatt enda mer sosialt samvær. Det kan rett og slett ikke beskrives. Nå er det over. Det er antakelig derfor jeg ikke kjenner feriefølelsen, fordi jeg ikke vil gi slipp på den gode følelsen jeg har hatt den siste uka.
Da jeg begynte i klassen for to år siden, hadde jeg fullstendig angst. Jeg var livredd for at jeg ikke kom til å bli kjent med noen. Jeg satt og lyttet til alt som skjedde rundt meg, hørte på alle de kule folka som hadde så mye interessant å si, som hadde så fantastiske, sosiale antenner. ”Her passer jeg virkelig ikke inn,” tenkte jeg. Men der tok jeg grundig feil. Klassen var så sammensveiset og inkluderende, men det var så absolutt plass til en til, for ikke å snakke om to. Jeg kjente veldig fort at jeg hørte hjemme i klassen. Det ble klassen min også. Jeg ble en del av fellesskapet. Siden veldig tidlig på året i 2.klasse, har jeg ikke visst hva det å være alene betyr. Det var et ikke-eksisterende moment som ikke fantes i livet mitt lenger.
Klassefellesskapet og de tre siste årene som har gått, har nok satt spor i de fleste. Årene på videregående er blant de viktigste i modninsprosessen. De fleste har blitt mer voksne, mer ansvarlige og mer klare for å gå ut i verden. Jeg er likevel overbevist om at vi kommer til å møtes igjen!
Vi har hatt mange gode (og sikkert også) noen litt mindre gode stunder i løpet av disse årene. Jeg vet at vi har hatt lest av de gode. Jeg kunne sitte her å skrive hele natten hvis jeg skal klare å oppsummere de to årene jeg har fått lov til å være en del av 3STA, men jeg har likevel lyst til å prøve å trekke fram noen fine stunder. Jeg tviler på at jeg klarer å komme på halvparten av dem i farta, men det er ikke alt som kan skrives ned heller. Enkelte ting bare må oppleves for at en skal forstå hvordan det var.
Da jeg begynte i klassen. Det var en veldig skummel start. Jeg har aldri vært så nervøs og redd i mitt liv, men det var absolutt ugrunnet! Jeg lengter virkelig tilbake til den tiden. Det var en av de beste periodene i livet mitt. Det gjorde også overgangen fra liten til stor skole veldig grei.
Fellesfagtimene. Disse timene har vært de mest fantastiske disse to årene. Det r fordi vi er samlet. Klassefellesskapet har strålt ut av alle kriker og kroker på rom 253.
Friminuttene. Friminuttene har vært noen herlige og bråkete opplevelser. Klassen vår var blant de mest aktive og sosiale klassene på hele skolen, nei kanskje i hele verden!
Ekskursjoner. Vi har ikke hatt så veldig mange, men de har absolutt vært uforglemmelige. Selv om enkelte ting kanskje har fortonet seg som veldig lite interessante og morsomme, har vi alltid klart å lyse opp den negative auraen. Vi har alltid klart å gjøre om den mulig dårlige stemningen til noe godt. Noe jeg husker spesielt godt, er teltturen vi hadde i fjor vår. Vi dro sammen med en annen klasse, og veldig mange var negative til å delta på turen. Jeg skal ikke nekte for at jeg var blant dem. I tillegg var det surt vær og regn. Men da vi samla oss ved bålet på kvelden, prata og spilte kort, ble ting så utrolig mye bedre. Stemningen lettet umerkelig og gjorde det til en nesten morsom opplevelse. Sånn har jeg aldri opplevd en opplevelse som fortoner seg som en kjedelig opplevelse.
Den støtten vi har gitt hverandre i nervøse og vanskelige perioder. Eksamen er et godt eksempel på dette. De fleste har hatt nervøse opplevelser i forhold til eksamen, men å prate om det har ikke vært noe problem i klassen vår.
Det jeg vil nevne til slutt, og det som har vært viktigst i klassen vår, er klassemiljøet. Det er det som har former hverdagen vår disse tre årene. Det har vært viktig for at vi skulle føle oss trygge den tiden vi har gått sammen. Det er det som har motivert oss til å oppnå de gode resultatene vi har oppnådd. Jeg er så ubeskrivelig stolt av klassemiljøet i klassen vår!
Nå har jeg skissert grovportrettet av tiden min i 3STA. Som sagt kunne jeg ha skrevet i mange timer, men det føler jeg egentlig ikke for. Det er enkelte ting man bare skal bevare inni seg. Man trenger ikke å uttrykke seg hele tiden.
Avslutninga markerte slutten på vår tid sammen. Den var utrolig fantastisk og treffende. Jeg ble truffet helt inn i hjertet. Det jeg likte best; var avslutningen på klasserommet. Vi fikk noen positive ord fra våre to uforglemmelige kontaktlærere, og en representant fra klassen holdt tale om lærerne. Vi fortjente det alle sammen! Det var både latter og gråt, og det er sånn det skal være på en slik kveld. Det er en kveld jeg definitivt ikke kommer til å glemme. Tror nok det ble tatt noen tusen bilder også.
Nå føler jeg for å publisere dette. Jeg har som sagt skrevet de tingene som er viktigst, men de er også bare berørt på overflaten. Jeg vil helt til slutt takke for et supert samhold de siste årene! Takk for at jeg har fått være en del av 3STA!
søndag 13. juni 2010
Søndag - Snart ferie!
Hei!
Nå er det virkelig ikke mye igjen av året. Det føles skikkelig merkelig ut, men godt også. Jeg er så utslitt at jeg ikke vet om jeg hadde orket stort.
På fredag hadde vi en superslapp dag. Jeg hadde ikke engelsk, men i både rettslære og norsk hadde vi koselige leker og sosialt samvær. Jeg ble nesten slappere enn når vi har faglige ting. Haha. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Men sjøl om jeg hadde sovet godt natta før, sov jeg som en stein etter skolen. Jeg har visst fått et eller annet sovesyndrom igjen.
I helga har jeg ikke gjort mye. Jeg har sovet, hørt lydbok, trent og vært på shopping. Det siste var nok det som var av mest nytteverdi. Det ble tre t-skjorter, ei bukse, et skjørt, en topp og et par sandaler. Det anser jeg for å være ganske bra. Jeg tror jeg er klar for ferien! I tillegg er antrekket for torsdag kveld (avslutningskvelden) kjøpt.
Jeg gruer meg vanvittig til torsdag kveld. Etter den, fins ikke 3sta lenger. Det er så merkelig å tenke på. Det er klart at 3STA fins. Det kommer jo en ny klasse, men det blir ikke vår 3STA. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig. I tillegg fatter jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten den fantastiske gjengen jeg har gått sammen med i to år. Det kommer til å bli en stor omveltning. Den fører forhåpentligvis noe positivt med seg. Det skal forresten bli godt å slutte med noen av fagene mine også. Norsk og historie er blant dem. Det er to store fag jeg gleder meg til å legge bak meg. Resultatet har ikke blitt så verst heler, så jeg skal ikke være misfornøyd.
I morgen skal jeg begynne rimelig seint. Skal være på skolen til elleve. Vi skal høre på et foredrag. Ellers skal det ikke skje så mye mer den dagen. Jeg har ri på tirsdag fordi det er innlevering av bøker og PC-er. På onsdag skal vi ha sosialt samvær med kontaktlærerne våre. Vi vet ikke hva vi skal finne på enda. Det avhenger litt av været, tror jeg.
Jeg tror faktisk jeg skal legge meg om ikke så lenge. Har ikke sovet så mye i natt for å få sove i natt. Det var ganske fornuftig har jeg funnet ut. Derfor blir det tidlig kveld. Men det gjør ingenting. Det skal en få gjort opp for i ferien.
Vi snakkes folkens!
God ferie til de som har fått og gled dere, dere som snart får! Syns vi fortjener det, alle sammen!
Gratulerer med dagen, Natalie, Rita og Trond. Jeg håper dere fikk en absolutt uforglemmelig strålende dag!
Gratulerer også til Tyskland med knusende seier mot Australia. Yess! :D
Nå er det virkelig ikke mye igjen av året. Det føles skikkelig merkelig ut, men godt også. Jeg er så utslitt at jeg ikke vet om jeg hadde orket stort.
På fredag hadde vi en superslapp dag. Jeg hadde ikke engelsk, men i både rettslære og norsk hadde vi koselige leker og sosialt samvær. Jeg ble nesten slappere enn når vi har faglige ting. Haha. Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig. Men sjøl om jeg hadde sovet godt natta før, sov jeg som en stein etter skolen. Jeg har visst fått et eller annet sovesyndrom igjen.
I helga har jeg ikke gjort mye. Jeg har sovet, hørt lydbok, trent og vært på shopping. Det siste var nok det som var av mest nytteverdi. Det ble tre t-skjorter, ei bukse, et skjørt, en topp og et par sandaler. Det anser jeg for å være ganske bra. Jeg tror jeg er klar for ferien! I tillegg er antrekket for torsdag kveld (avslutningskvelden) kjøpt.
Jeg gruer meg vanvittig til torsdag kveld. Etter den, fins ikke 3sta lenger. Det er så merkelig å tenke på. Det er klart at 3STA fins. Det kommer jo en ny klasse, men det blir ikke vår 3STA. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan det er mulig. I tillegg fatter jeg ikke hvordan jeg skal klare meg uten den fantastiske gjengen jeg har gått sammen med i to år. Det kommer til å bli en stor omveltning. Den fører forhåpentligvis noe positivt med seg. Det skal forresten bli godt å slutte med noen av fagene mine også. Norsk og historie er blant dem. Det er to store fag jeg gleder meg til å legge bak meg. Resultatet har ikke blitt så verst heler, så jeg skal ikke være misfornøyd.
I morgen skal jeg begynne rimelig seint. Skal være på skolen til elleve. Vi skal høre på et foredrag. Ellers skal det ikke skje så mye mer den dagen. Jeg har ri på tirsdag fordi det er innlevering av bøker og PC-er. På onsdag skal vi ha sosialt samvær med kontaktlærerne våre. Vi vet ikke hva vi skal finne på enda. Det avhenger litt av været, tror jeg.
Jeg tror faktisk jeg skal legge meg om ikke så lenge. Har ikke sovet så mye i natt for å få sove i natt. Det var ganske fornuftig har jeg funnet ut. Derfor blir det tidlig kveld. Men det gjør ingenting. Det skal en få gjort opp for i ferien.
Vi snakkes folkens!
God ferie til de som har fått og gled dere, dere som snart får! Syns vi fortjener det, alle sammen!
Gratulerer med dagen, Natalie, Rita og Trond. Jeg håper dere fikk en absolutt uforglemmelig strålende dag!
Gratulerer også til Tyskland med knusende seier mot Australia. Yess! :D
torsdag 10. juni 2010
Torsdag - En liten oppdatering.
Hei!
Nå er det torsdag, og vi har friminutt. Det er evig langt. I dag føles det i alle fall sånn.
Denne uka har gått ubeskrivelig sakte. Jeg kom på skolen mandag, og fikk den skumle beskjeden: ”Du skal opp i muntlig historie”. Jeg fikk litt angst, men jeg tok meg rimelig fort inn igjen. Så var det i grunn bare å gå hjem å lese.
De to dagene er det ikke så veldig mye å si om. De var fulle av stresstanker, nerver og alt annet som hører med til eksamen. Jeg fikk Midtøstenkonflikten. Det er både en spennende og krevende konflikt.
Jeg fikk fullstendig stressanfall på eksamen. Jeg kan si at det gikk sånn passelig greit. Mer vil jeg ikke si om den saken! Det er ikke alt man vil gå inn på.
Jeg tilbrakte store deler av kvelden i går på å snakke med Lena. Det hjalp litt på det dårlige humøret, i tillegg til at ho fikk litt hjelp med nervene. Det trengtes hørtes det ut som. Det er derfor man har venner, hehe. Vi har forresten funnet oss en ny greie å si, sånn btw.
Nå er det i alle fall snart ferie. Jeg gleder meg så ubeskrivelig til det. Jeg synes uansett jeg fortjener det, sjøl om jeg gjerne skulle gjort ting bedre på en del områder i år. Men det kommer nye sjanser neste år, og det er jeg glad for. Akkurat nå kjenner jeg at jeg gruer meg til avslutninga. Tenk så trist det blir, når alle de ubeskrivelig fantastiske menneskene jeg har gått i klasse med, slutter. Det føles som om en vegg blir tatt bort.
En annen ting som er positivt, i alle fall etter min mening, er at streiken er over. Det er veldig godt at skolen er full av liv igjen. Det trengs. I tillegg får vi karakterene og alle de formelle tingene i orden før ferien. Det er kjempebra!
Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal skrive. Vi har hatt det veldig avslappende i dag. Vi har spilt Gruble i norsken. Det har vært utrolig koselig. Jeg tror jeg kommer til å bli kjempesløv å slite med å komme i gang i høst. Men det gidder jeg ikke å tenke på nå. Vi tar ting som de kommer.
Nå tror jeg at jeg skal stikke og finne en måte å slå i hjel den siste halvtimen av pausen på. Historietimen blir også slækk. Har hørt rykter om at vi skal se film. Det samme gjelder tysken. Rettslære er avlyst.
Men vi snakkes, kjære folk! Lykke til til dere som har eksamen i dag og nærmeste framtid. Dere kommer til å klare det supert!
Nå er det torsdag, og vi har friminutt. Det er evig langt. I dag føles det i alle fall sånn.
Denne uka har gått ubeskrivelig sakte. Jeg kom på skolen mandag, og fikk den skumle beskjeden: ”Du skal opp i muntlig historie”. Jeg fikk litt angst, men jeg tok meg rimelig fort inn igjen. Så var det i grunn bare å gå hjem å lese.
De to dagene er det ikke så veldig mye å si om. De var fulle av stresstanker, nerver og alt annet som hører med til eksamen. Jeg fikk Midtøstenkonflikten. Det er både en spennende og krevende konflikt.
Jeg fikk fullstendig stressanfall på eksamen. Jeg kan si at det gikk sånn passelig greit. Mer vil jeg ikke si om den saken! Det er ikke alt man vil gå inn på.
Jeg tilbrakte store deler av kvelden i går på å snakke med Lena. Det hjalp litt på det dårlige humøret, i tillegg til at ho fikk litt hjelp med nervene. Det trengtes hørtes det ut som. Det er derfor man har venner, hehe. Vi har forresten funnet oss en ny greie å si, sånn btw.
Nå er det i alle fall snart ferie. Jeg gleder meg så ubeskrivelig til det. Jeg synes uansett jeg fortjener det, sjøl om jeg gjerne skulle gjort ting bedre på en del områder i år. Men det kommer nye sjanser neste år, og det er jeg glad for. Akkurat nå kjenner jeg at jeg gruer meg til avslutninga. Tenk så trist det blir, når alle de ubeskrivelig fantastiske menneskene jeg har gått i klasse med, slutter. Det føles som om en vegg blir tatt bort.
En annen ting som er positivt, i alle fall etter min mening, er at streiken er over. Det er veldig godt at skolen er full av liv igjen. Det trengs. I tillegg får vi karakterene og alle de formelle tingene i orden før ferien. Det er kjempebra!
Jeg vet egentlig ikke hva mer jeg skal skrive. Vi har hatt det veldig avslappende i dag. Vi har spilt Gruble i norsken. Det har vært utrolig koselig. Jeg tror jeg kommer til å bli kjempesløv å slite med å komme i gang i høst. Men det gidder jeg ikke å tenke på nå. Vi tar ting som de kommer.
Nå tror jeg at jeg skal stikke og finne en måte å slå i hjel den siste halvtimen av pausen på. Historietimen blir også slækk. Har hørt rykter om at vi skal se film. Det samme gjelder tysken. Rettslære er avlyst.
Men vi snakkes, kjære folk! Lykke til til dere som har eksamen i dag og nærmeste framtid. Dere kommer til å klare det supert!
søndag 6. juni 2010
Søndag - Hodet er som en bikube.
Hei!
Nå er det tidlig på morgenen, og jeg burde definitivt sovet. Har brukt de siste timene til å snakke med Lena, absolutt ikke noe dumt å bruke tida på!
De to siste dagene har vært hektiske. På torsdag hadde vi forberedelse til rettslære. Da satt vi inne på et rom og noterte litt om de stikkordene som var oppgitt på forberedelsesarket. Jeg fikk imidlertid ikke gjort så mye, men gjorde det på kvelden da. Jeg er også veldig glad for at jeg ikke hadde noen spørsmål til det som var på arket, for ellers kunne det ha blitt litt stress, særlig hvis man kom på ting utover kvelden. Vi er nemlig fortsatt i streik.
På fredag hadde vi eksamenen. Den var ikke så ille som jeg hadde trodd. Var skikkelig nervøs hele natta. Sov nesten ingenting, men det kunne absolutt gått verre. Jeg skal ikke klage.
Lørdagen har ikke blitt brukt så mye, mest musikk, prating, nett og lydbok. Det har vært en veldig god og avslappende dag. Ja, jeg vet veldig godt at jeg burde forberede et foredrag til engelsken, og også bli helt ferdig med søknaden. Men her er min tendens til å være så ubeskrivelig treig. Jaja. Ta meg som jeg er!
Forresten: I dag ble det avgjort at Marita kommer hit og blir her fra 23.-25.juni. Ho har aldri vært her, så det gleder jeg meg veldig til! Vi har ikke møttes på evigheter, og får nok ikke noen muligheter ellers. Det er så absolutt best å ta initiativet sjøl. Jeg gleder meg i alle fall veldig!
Som jeg sa; er vi fortsatt i streik. Vi merker det en del også Nå mandag skal det tildeles muntligeksamener, men det kan for så vidt bli avlyst. Det er både fint og trist. Fint fordi man slipper å grue seg, og trist fordi man har jobba opp mot det i tre år og ikke får vist det man har lært i løpet av disse tre årene.
En annen ting jeg også har tenkt på, og som jeg for så vidt også har diskutert med to av mine kjære venner, er temaet for streikingen. Jeg ser så absolutt det positive i de drastiske tiltakene som er iverksatt. De kommer selvfølgelig til å gagne oss som skal ta over om ikke så mange år. Da er faktisk likestilling et viktig tema. Det er veldig viktig at begge kjønn har de samme rettigheter og plikter. Det burde selvfølgelig være et viktig mål å nå. Det er noe samfunnet har kjempet mot i mange år, og også kommer til å kjempe om i mange år til, tror i alle fal jeg. Jeg tenker helst på en enda mindre og mer utsatt gruppe: Nemlig mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er så klart naturlig at jeg tenker en del på våre samfunnsforhold, ettersom jeg kan betegnes som et menneske med nedsatt funksjonsevne. Men jeg anser meg også som et rimelig oppegående og aktivt menneske. Jeg kan og vil utrette mye. Det vil nok også veldig mange andre! Det jeg vil fram til, er at jeg savner noe rundt det. Det snakkes om å sikre framtiden til den yngre generasjonen. Er ikke vi også en del av den framtiden? Har ikke vi like mye rett til arbeid på lik linje med alle andre?
Dette er tanker som har summetrundt i hodet mitt i noen timer nå. Jeg har som sagt delt dem med noen, men jeg deler dem gjerne med flere. Jeg liker diskusjoner om viktige ting. Jeg kjente også at det var godt å få det nedskrevet. Evnen til å formulere tankene mine har ikke sviktet meg enda. Det er jeg veldig glad for. Den bærer jeg i meg hele tiden og bruker den både i skriftlige og muntlige sammenhenger.
Nå som jeg har fått ned en del av tankene mine, føler jeg at det blir lettere å gå til ro. Jeg kjenner som sagt at det var godt å få satt ord på det som surrer rundt der inne.
Nyt siste dag av helga, folkens!
Vi snakkes.
Nå er det tidlig på morgenen, og jeg burde definitivt sovet. Har brukt de siste timene til å snakke med Lena, absolutt ikke noe dumt å bruke tida på!
De to siste dagene har vært hektiske. På torsdag hadde vi forberedelse til rettslære. Da satt vi inne på et rom og noterte litt om de stikkordene som var oppgitt på forberedelsesarket. Jeg fikk imidlertid ikke gjort så mye, men gjorde det på kvelden da. Jeg er også veldig glad for at jeg ikke hadde noen spørsmål til det som var på arket, for ellers kunne det ha blitt litt stress, særlig hvis man kom på ting utover kvelden. Vi er nemlig fortsatt i streik.
På fredag hadde vi eksamenen. Den var ikke så ille som jeg hadde trodd. Var skikkelig nervøs hele natta. Sov nesten ingenting, men det kunne absolutt gått verre. Jeg skal ikke klage.
Lørdagen har ikke blitt brukt så mye, mest musikk, prating, nett og lydbok. Det har vært en veldig god og avslappende dag. Ja, jeg vet veldig godt at jeg burde forberede et foredrag til engelsken, og også bli helt ferdig med søknaden. Men her er min tendens til å være så ubeskrivelig treig. Jaja. Ta meg som jeg er!
Forresten: I dag ble det avgjort at Marita kommer hit og blir her fra 23.-25.juni. Ho har aldri vært her, så det gleder jeg meg veldig til! Vi har ikke møttes på evigheter, og får nok ikke noen muligheter ellers. Det er så absolutt best å ta initiativet sjøl. Jeg gleder meg i alle fall veldig!
Som jeg sa; er vi fortsatt i streik. Vi merker det en del også Nå mandag skal det tildeles muntligeksamener, men det kan for så vidt bli avlyst. Det er både fint og trist. Fint fordi man slipper å grue seg, og trist fordi man har jobba opp mot det i tre år og ikke får vist det man har lært i løpet av disse tre årene.
En annen ting jeg også har tenkt på, og som jeg for så vidt også har diskutert med to av mine kjære venner, er temaet for streikingen. Jeg ser så absolutt det positive i de drastiske tiltakene som er iverksatt. De kommer selvfølgelig til å gagne oss som skal ta over om ikke så mange år. Da er faktisk likestilling et viktig tema. Det er veldig viktig at begge kjønn har de samme rettigheter og plikter. Det burde selvfølgelig være et viktig mål å nå. Det er noe samfunnet har kjempet mot i mange år, og også kommer til å kjempe om i mange år til, tror i alle fal jeg. Jeg tenker helst på en enda mindre og mer utsatt gruppe: Nemlig mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det er så klart naturlig at jeg tenker en del på våre samfunnsforhold, ettersom jeg kan betegnes som et menneske med nedsatt funksjonsevne. Men jeg anser meg også som et rimelig oppegående og aktivt menneske. Jeg kan og vil utrette mye. Det vil nok også veldig mange andre! Det jeg vil fram til, er at jeg savner noe rundt det. Det snakkes om å sikre framtiden til den yngre generasjonen. Er ikke vi også en del av den framtiden? Har ikke vi like mye rett til arbeid på lik linje med alle andre?
Dette er tanker som har summetrundt i hodet mitt i noen timer nå. Jeg har som sagt delt dem med noen, men jeg deler dem gjerne med flere. Jeg liker diskusjoner om viktige ting. Jeg kjente også at det var godt å få det nedskrevet. Evnen til å formulere tankene mine har ikke sviktet meg enda. Det er jeg veldig glad for. Den bærer jeg i meg hele tiden og bruker den både i skriftlige og muntlige sammenhenger.
Nå som jeg har fått ned en del av tankene mine, føler jeg at det blir lettere å gå til ro. Jeg kjenner som sagt at det var godt å få satt ord på det som surrer rundt der inne.
Nyt siste dag av helga, folkens!
Vi snakkes.
onsdag 2. juni 2010
Onsdag - Streik!
Hei!
Nå er det ti minutter til skolen begynner, men dette er ikke en vanlig skoledag. Stillheten er svært trykkende inne på skolen. Jeg burde sannsynligvis prøvd å gjøre noe fornuftig, men det klarer jeg ikke. Jeg er full av kaotiske tanker, men samtidig er det helt tomt også.
Nå er vi i gang med en streik. Størsteparten av lærerne på skolen vår er tatt ut. Det er hovedårsaken til at det er så stille. Mange elever trenger ikke å møte opp til undervisningen. Det hadde strengt tatt ikke jeg heller behøvd. Første time er utelatt pga. streiken. De to andre fagene mine blir derimot avholdt som vanlig. Det er jeg glad for. Hvem skulle vel trodd det? Jeg lengter virkelig etter en normalisert hverdag.
Skolen er sannsynligvis ikke oppført på noens liste over favorittsteder. Jeg skal ikke påstå at den gjør det for meg heller, definitivt ikke. Men akkurat nå kunne hvilken som helst ting som lagde støy eller noen form for aktivitet være velkommen. Jeg ville til og med blitt glad for en mattetime, og det sier veldig mye. Matte er et av de fagene jeg overhode ikke ville hatt noen befatning med om jeg kunne slippe, selv om det skal sies at det er nyttige greier.
Nå begynner det imidlertid å bli litt lyd ute i gangen. Det er jeg glad for. Hadde ikke orka å sitte her en dobbelttime å vente på engelsken og kjenne på den totale stillheten. Det minner for mye om hardt rammede områder etter store, uforanderlige hendelser.
For at det ikke bare skal bli streikesnakk, kan man jo prøve å nevne noe annet som skal skje, sjøl om det også blir rammet av streiken. På fredag skal jeg ha eksamen i rettslære. Det er jeg veldig spent på. Jeg tror ikke jeg er mer nervøs enn for norsken, slik jeg trodde jeg kom til å bli. Jeg føler på meg at jeg har de fleste temaene i boks. Det gjenstår å lese litt mer forvaltningsrett og å innarbeide metode skikkelig. Det er ikke tid til å kaste bort dagen med blaing i boka og ting som hefter slik at tida går fra meg. Jeg gleder meg uansett til å få det overstått. Da skal jeg ha ei avslappende helg uten for mange forpliktelser. Jeg har brukt en del energi på å lese til rettslære.
Den siste tida har det ikke skjedd så altfor mye. Jeg har hatt en del å gjøre. Nå er det siste innspurt før ferien og karakterene skal settes. Det er helt utrolig at ett skoleår kan gå så usannsynlig fort. Det aller tristeste er at den fantastiske klassen jeg har gått i i to år, nå blir oppløst. Jeg vil ikke la den tanken slippe til, men jeg kjenner at den begynner å bli mer påtrengende enn den har vært noen gang. Jeg prøver imidlertid å tenke positivt på neste år. Det er nytt år, nye klassekamerater, nye muligheter. Man kan tross alt bli kjent med nye folk sjøl om det føles ille at alle menneskene som har vært en stor del av hverdagen i to år; nå forsvinner. Jeg kjenner at jeg nok kommer til å tenke noen triste tanker og felle noen tårer på avslutninga. Det synes jeg faktisk at jeg kan tillate meg. Jeg har hørt at det ikke er verd å prøve å skyve vonde tanker vekk. Da kommer de som regel tilbake i enda sterkere grad. Uansett; jeg vet at jeg er i besittelse av den styrken som skal til for å komme meg igjennom dette også. Det er ikke første gangen jeg har opplevd tunge stunder, tross alt!
Jeg kjenner at dette ble et veldig trist innlegg, men av og til føles det godt å få uttrykke seg på andre måter enn å si ting høyt. Det er ikke alltid en orker det, og jeg føler ikke for å snakke med noen om alt som skjer akkurat nå. Ikke misforstå: Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg, både venner i lokalmiljøet og venner andre steder. Jeg vet også at de fleste stiller opp dersom en ønsker å prate om ting en har på hjertet. Det ønsker jeg nok også, men av og til kan det føles godt å gå gjennom det alene. Tanker og inntrykk må ofte bearbeides i ensomhet. Dere kjenner sikkert til det. Til slutt kan jeg jo også nevne at jeg ikke føler veldig med dem som har det mye verre. Jeg anser ikke meg selv blant dem, selv om det føles veldig tungt og ikke ha noen som kan slå opp i lovsamling og bok på eksamen, oppslagsverk.. Jeg har med andre ord ingen plan B dersom ting skulle skjære seg en smule. Men det holder å tenke på fare for liv og helse. Da slutter en veldig fort å tenke på hvor viktig en eksamen er; for den er nemlig ikke i nærheten så viktig som et menneskets liv!
Nå tror jeg at jeg skal prøve å skrive ferdig søknaden min til Deutsch-Norwegisches Jugendforum. Fristen er ikke før 18.juni, men det skader ikke å søke før heller. Jeg er et veldig solete menneske, men jeg kjenner at for første gang har jeg ikke dårlig samvittighet for det.
Nok en gang beklager jeg at det ble et veldig trist og negativt innlegg. Jeg pleier vanligvis ikke å være sånn, men det må være lov av og til. Håper dere har forståelse for det.
Håper alle får en fin dag! Det synes jeg virkelig dere fortjener.
Klem!
Nå er det ti minutter til skolen begynner, men dette er ikke en vanlig skoledag. Stillheten er svært trykkende inne på skolen. Jeg burde sannsynligvis prøvd å gjøre noe fornuftig, men det klarer jeg ikke. Jeg er full av kaotiske tanker, men samtidig er det helt tomt også.
Nå er vi i gang med en streik. Størsteparten av lærerne på skolen vår er tatt ut. Det er hovedårsaken til at det er så stille. Mange elever trenger ikke å møte opp til undervisningen. Det hadde strengt tatt ikke jeg heller behøvd. Første time er utelatt pga. streiken. De to andre fagene mine blir derimot avholdt som vanlig. Det er jeg glad for. Hvem skulle vel trodd det? Jeg lengter virkelig etter en normalisert hverdag.
Skolen er sannsynligvis ikke oppført på noens liste over favorittsteder. Jeg skal ikke påstå at den gjør det for meg heller, definitivt ikke. Men akkurat nå kunne hvilken som helst ting som lagde støy eller noen form for aktivitet være velkommen. Jeg ville til og med blitt glad for en mattetime, og det sier veldig mye. Matte er et av de fagene jeg overhode ikke ville hatt noen befatning med om jeg kunne slippe, selv om det skal sies at det er nyttige greier.
Nå begynner det imidlertid å bli litt lyd ute i gangen. Det er jeg glad for. Hadde ikke orka å sitte her en dobbelttime å vente på engelsken og kjenne på den totale stillheten. Det minner for mye om hardt rammede områder etter store, uforanderlige hendelser.
For at det ikke bare skal bli streikesnakk, kan man jo prøve å nevne noe annet som skal skje, sjøl om det også blir rammet av streiken. På fredag skal jeg ha eksamen i rettslære. Det er jeg veldig spent på. Jeg tror ikke jeg er mer nervøs enn for norsken, slik jeg trodde jeg kom til å bli. Jeg føler på meg at jeg har de fleste temaene i boks. Det gjenstår å lese litt mer forvaltningsrett og å innarbeide metode skikkelig. Det er ikke tid til å kaste bort dagen med blaing i boka og ting som hefter slik at tida går fra meg. Jeg gleder meg uansett til å få det overstått. Da skal jeg ha ei avslappende helg uten for mange forpliktelser. Jeg har brukt en del energi på å lese til rettslære.
Den siste tida har det ikke skjedd så altfor mye. Jeg har hatt en del å gjøre. Nå er det siste innspurt før ferien og karakterene skal settes. Det er helt utrolig at ett skoleår kan gå så usannsynlig fort. Det aller tristeste er at den fantastiske klassen jeg har gått i i to år, nå blir oppløst. Jeg vil ikke la den tanken slippe til, men jeg kjenner at den begynner å bli mer påtrengende enn den har vært noen gang. Jeg prøver imidlertid å tenke positivt på neste år. Det er nytt år, nye klassekamerater, nye muligheter. Man kan tross alt bli kjent med nye folk sjøl om det føles ille at alle menneskene som har vært en stor del av hverdagen i to år; nå forsvinner. Jeg kjenner at jeg nok kommer til å tenke noen triste tanker og felle noen tårer på avslutninga. Det synes jeg faktisk at jeg kan tillate meg. Jeg har hørt at det ikke er verd å prøve å skyve vonde tanker vekk. Da kommer de som regel tilbake i enda sterkere grad. Uansett; jeg vet at jeg er i besittelse av den styrken som skal til for å komme meg igjennom dette også. Det er ikke første gangen jeg har opplevd tunge stunder, tross alt!
Jeg kjenner at dette ble et veldig trist innlegg, men av og til føles det godt å få uttrykke seg på andre måter enn å si ting høyt. Det er ikke alltid en orker det, og jeg føler ikke for å snakke med noen om alt som skjer akkurat nå. Ikke misforstå: Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg, både venner i lokalmiljøet og venner andre steder. Jeg vet også at de fleste stiller opp dersom en ønsker å prate om ting en har på hjertet. Det ønsker jeg nok også, men av og til kan det føles godt å gå gjennom det alene. Tanker og inntrykk må ofte bearbeides i ensomhet. Dere kjenner sikkert til det. Til slutt kan jeg jo også nevne at jeg ikke føler veldig med dem som har det mye verre. Jeg anser ikke meg selv blant dem, selv om det føles veldig tungt og ikke ha noen som kan slå opp i lovsamling og bok på eksamen, oppslagsverk.. Jeg har med andre ord ingen plan B dersom ting skulle skjære seg en smule. Men det holder å tenke på fare for liv og helse. Da slutter en veldig fort å tenke på hvor viktig en eksamen er; for den er nemlig ikke i nærheten så viktig som et menneskets liv!
Nå tror jeg at jeg skal prøve å skrive ferdig søknaden min til Deutsch-Norwegisches Jugendforum. Fristen er ikke før 18.juni, men det skader ikke å søke før heller. Jeg er et veldig solete menneske, men jeg kjenner at for første gang har jeg ikke dårlig samvittighet for det.
Nok en gang beklager jeg at det ble et veldig trist og negativt innlegg. Jeg pleier vanligvis ikke å være sånn, men det må være lov av og til. Håper dere har forståelse for det.
Håper alle får en fin dag! Det synes jeg virkelig dere fortjener.
Klem!
Abonner på:
Innlegg (Atom)