Torsdag - Snart helg!

Hei!

Da var det torsdag. Det er jeg i grunnen veldig fornøyd med. Nå gleder vi oss til helg!

Denne uka begynte ganske slitsomt. Mandager er utrolig slitsomme! Jeg halvsov hele dagen tror jeg. Men det gikk da på et vis det også. Ettermiddagen ble brukt på å lese en ny bok jeg har fått lånt ”Meine freie deutsche Jugend”. Den handler om en forfatter som skriver om sin ungdom etter murens fall. Det er en spesiell historie. Anbefaler den på det sterkeste!

På tirsdag var vi på rettsak. Det var helt annerledes enn jeg hadde tenkt meg. Det forsto jeg på de andre også. Alle hadde sett for seg en helt spesiell personlighet. Men, der tok vi alle feil. Den tiltalte var et helt vanlig menneske. Altså; jeg forsto at han var et normalt menneske, men jeg hadde forestilt meg en person med sløve tendenser og nerver. Grunnen til at jeg så for meg noe slikt var av de grunnene at han gikk på rusmidler og ble tatt for en del av det. Nerver har man vel når man sitter i retten, det er vel i grunn forståelig. Men det la vi ikke så godt merke til heller. Vi ble ferdige ganske fort. Han svarte ja på alle tiltalepunkter. Det gjorde at det ikke ble tilkalt mange vitner, bare ett, faktisk. Vi gikk rundt halv tolv. Vi fikk også beskjed om at han nok blir dømt, og at vi får dommen tilsendt. Jeg følte at vi fikk lært en god del av å være med på denne rettsaken.

I går trodde jeg at vi skulle på ekskursjon, men det var visst ikke før neste onsdag. Hm. Jeg er flink til å rote med sånne ting jeg skal huske. Det skjer altfor mange ting nå for tida.
Men i alle fall. Jeg stakk bort til tilrettelagt og vi fikk ferdig kartet. Men nå har det dukket opp en del nye ideer og det betyr sånn egentlig at kartet ikke blir ferdig likevel. Vi skal sette på alle delstatene også. Og det kan ta sin tid. Vi fikk også sett litt på bilder. Må jo finne noen bilder til reisebrevet mitt.
På kvelden var foreldre og elever til alle som hadde vært i Tyskland samla på tilrettelagt. Det var både koselig og trist på samme tid. Vi så på bilder og videoen fra turen. Det var så utrolig koselig å høre kommentarer til bildene, komme med kommentarer og å høre stemmen til folk jeg husker på videoen. Men det var så innmari trist samtidig. Det føles så vondt, som om savnet fosset innover meg igjen. Såret, som hadde fått en tynn skorpe over seg, sprakk og blødde utrolig. Kan ikke huske at det har gjort så vondt noen gang!

I dag skjedde det ikke mye. Jeg fik endelig hatt den muntlighøringa i historie. Det var da sannelig på tide! Den ble nesten utsatt til neste torsdag, men det klarte vi heldigvis å få avverga. Det gikk i alle fall utrolig bra. Er fornøyd!

Ellers har det ikke skjedd så utrolig mye. Jeg holder på å stresse med siste innspurt før ferien. Orker i grunn ikke å skrive for mye om det nå. Mista skrivelysten i dette øyeblikk. Vi får ta det igjen senere.
Ha en fin kveld!

Søndag - Finvær og strålende sol!

Heisann!

Nå er det søndag. Jeg kan virkelig ikke fatte det. Jeg VIL at det skal være helg. Skjønner ikke hvor tida renner bort. Hm. Kanskje vi skulle ta oss en snartur å sjekke hvor det blir av den.:P Jaja. Det skal ikke være enkelt.

Onsdagen forløp som alle andre dager. Bortsett fra det herlige faktum at jeg slapp unna mattetimen. Det gjør faktisk dagen ett, nei kanskje to hakk bedre. Jeg digger når det ikke blir noe av matte. Og jeg ser at det kommer til å falle bort noen den neste uka også. Forresten skal jeg jo slutte i år, så jeg skal ikke klage mer over matten.
Da jeg kom på skolen var jeg på tilrettelagt. Det var utrolig koselig. Jeg lagde ferdig kartet mitt sammen med Ola. Vi ble ikke ferdige med kartet før vi skulle dra, og vi er ikke ferdig nå heller. Vi fant ut at vi måtte sette på et par navn til. Derfor må jeg sette i gang å skrive noen flere lapper. Men kartet skal bli ferdig. Det har vi bestemt. Og når vi bestemmer oss for noe, skal det bli noe av. Det går nok som vi vil!
Tysken forløp på vanlig måte. Vi hadde ikke så veldig mye å gjøre. De som kom opp i skriftlig var de i klassen som går i D. Jeg går faktisk ikke i D. Men i alle fall vet jeg at en del begynner å bli litt desperate. Jeg unner dem faktisk ikke at de er nødt til å gå gjennom dette på tirsdag. Men skjønt, hvis jeg hadde fått velge hadde jeg nok valgt å komme opp i tysk. Det hadde faktisk vært litt morsomt å komme opp i skriftlig, for da hadde jeg vært praktisk talt ferdig med skolen dette året. Men sånn skulle det da absolutt ikke gå.
Resten av onsdagen skjedde det ikke en ting.

På torsdag sov jeg en god stund. Det var utrolig deilig! Jeg sto opp og så på en gammel episode av Cæsar. Det synes jeg faktisk er utrolig koselig å se igjen gamle episoder. Jeg liker å huske ting som skjedde og å oppdage ting jeg ikke husker i det hele tatt.
Resten av dagen brukte jeg ikke på så veldig mye. Jeg skrev en god del av reisebrevet mitt fra Tyskland. Jeg tenker at vi er nødt til å få det i avisen snart. Men jeg er så godt som ferdig, bare litt finpuss.

På fredagen irriterte jeg meg litt over at jeg måtte gå på skolen. Følte liksom at halve Norge hadde fri. Haha. Vet ikke hvorfor, men veldig mange skolemennesker hadde faktisk fri.
Dagen forløp med rettslære, norsk og tysk som vanlig. Det skjedde liksom ikke noe begivenhetsrikt, bortsett fra det faktum at jeg har klarte å finne dobbel s på PC-en. Jeg har erobra den og gjort den til min, haha. ßßßßßßßß

På lørdag sto jeg opp sånn passelig tidlig. Tror den var rundt ti. Jeg, folka mine og noen vener dro til Nordbytjærnet. Vi var vel der omtrent hele dagen. Det var utrolig deilig vær og koselig var det også. På hjemveien stakk vi innom noen vi kjenner som bor i nærheten, tok en kaffekopp og en prat. Sånt er alltid koselig.
Da vi kom hjem spiste vi ute. Det var så nydelig vær sjøl om det var sent på kvelden. Jeg synes maten smaker utrolig mye bedre i finvær og når vi spiser ute.
Jeg var vel i seng rundt halv tre tror jeg. Var ikke så veldig trøtt som på fredagen.

Jeg sto opp rundt halv elleve i dag. Det kjentes faktisk herlig sjøl om jeg visste at det var søndag. Vi spiste frokost ute. Været gjør meg utrolig glad, sjøl om jeg vet at vi har en del igjen før ferien kan nytes for fullt.

Nå sitter jeg bare her og slapper av. Har ikke så veldig masse jeg føler at jeg vil gjøre. Men vet at jeg burde begynne å skrive litt på matteforedraget mitt. Jaja. Skal vel prøve og få gjort det, men jeg klarer av en eller annen grunn ikke å ta det så veldig alvorlig. Nå skal vi vel snart spise middag, tror jeg. Også skal jeg ta en prat med Marita. Det er så utrolig lenge siden.

Framover skjer det en del. Mandag får vi vanlig skoledag. Tirsdag skal vi til Lillestrøm for å følge en rettsak. Onsdag skal vi på en annen ekskursjon til Oslo. Det var noe med et museum tror jeg. Så det blir ikke så mye skole denne uka. Det er jeg virkelig ikke så lei meg får.

Vi får snakkes siden. Nyt resten av helga!

Tirsdag - Har ikke så masse å si.

Hei!

Ja. Nå er det en stund siden jeg har skrevet noe sist. Og det har ikke noe med at jeg ikke har villet. Nei. Jeg har bare følt at det innlegget jeg skrev var tidenes innlegg. Det var det også, både lengste og beste. Og jeg følte også at det burde få lov til å stå som det var.

Mandagen etter at vi kom tilbake starta jeg tidlig. Det kunne ikke vært verre. Følte meg sjukt elendig, både trøtt og lei. Men det var vel ikke annet å vente heller. Sånt skjer når man reiser og kommer tilbake sånn uten videre. Men jeg angrer fortsatt ikke. Jeg er fortsatt av den oppfatning at jeg har opplevd en av tidenes beste turer! Men jeg stakk bort på tilrettelagt en tur, bare or å føle at det fortsatt var sant. Men sånn som folk snakka, skjønte jeg at det fortsatt var sant. Det hjalp.
Resten av uka skjedde det egentlig ingenting. Jeg føler at det er helt tomt inni hodet mitt når jeg prøver å tenke etter. Hm... Jeg kan ikke skjønne at det må ha skjedd noe. Men jeg føler da faktisk at det har det.
Tjo, uvesentlig nok. Jeg øvde til historieprøve hele onsdagen. Men selvfølgelig ble det ikke prøve. Ærlig talt! Nå er det faktisk to uker igjen. Men føler nå at jeg kan det så det blir ikke noe øving. Jaja. Det var det som skulle sies om historie.
Og btw: Jeg kom ikke opp skriftlig. Ikke overraskende. Jaja. Da er det bare å vente på muntlig da. Jeg får bare ta det som det kommer. Gleder meg til å bli ferdig.
På torsdagen sendte jeg en massemail til Chemnitz. Alle fikk tydeligvis ikke mailen. Men jeg tenkte jeg skulle vente og se hva som kom til å skje. Jeg behøvde så absolutt ikke vente lenge. Fredag ettermiddag lå en mail i innboksen min. Den kom fra Diana. Hun var en av dem jeg ble best kjent med. Jeg ble så glad i henne og ble utrolig glad da det kom mail fra henne! Vi har mailet helt siden fredag. Vi mailer fortsatt, flere ganger om dagen. Det er utrolig koselig. Jeg føler allerede at jeg har blitt bedre i tysk også!

I går hadde jeg framføring om turen. De andre hadde hatt skuespillprosjekt mens jeg var borte. De skulle gjenfortelle eventyr, tror jeg. Det var utrolig koselig å høre. Men min framføring gikk utrolig bra. Fikk 6- så jeg føler ikke at jeg har så veldig mye å klage på!

17.mai føler jeg at det ikke er så mye å si om. Jeg brukte en del av dagen på å øve til tysken, som jeg so dere forstår ble veldig fornøyd med. På ettermiddagen var jeg på Jessheim og så på russetoget. Det var utrolig koselig å se at alle menneskene var ute og nøt 17.mai. Sola skinte for oss følte jeg. På kvelden grillet jeg sammen med folka og noen venner. Det var utrolig koselig. Jeg la meg ganske tidlig, ettersom jeg ble sliten.

I dag har det ikke skjedd noe som er vesentlig å nevne. Jeg har vært litt sliten enda. Men det begynner å komme seg. Jeg gleder meg til fridagen på torsdag og til helga generelt.

Hm. Har vel egentlig ikke så veldig mye mer å si. Jeg vet at det har skjedd en del, men hodet mitt er helt tomt. Vi får heller snakkes når jeg egentlig er i bloggskrivingshumør.

Jo, forresten: Jeg var i avisen i dag. Haha. Det følte jeg virkelig ikke var noe stas. Jeg er så lei av den samme leksa om og om igjen!
Og:
Gratulerer så masse med dagen, Bjørn! Du holder deg sannelig godt enda!

Lørdag - Godhet, varme, lykke, kjærlighet, smerte, savn og tristhet.

Hei!

Nå er det fredag. Jeg er utrolig sliten og orker egentlig ikke å skrive noe innlegg. Men jeg føler uansett at det må gjøres nå som det er ferskt inni hodet mitt. Sånn er det!

Jeg kom nettopp hjem. Det var ganske så godt å få slappa av litt. Har ikke vært her lenge. Jeg tror faktisk ikke at jeg kan beskrive denne opplevelsen vi har hatt denne uka. Men jeg skal forsøke likevel. Jeg skal beskrive det så godt det lar seg gjøre, sjøl om det som sagt er nærmest umulig. Turen ble ikke like bra som jeg hadde trodd. Nei! Den ble dobbelt så bra!

Mandag morgen reiste vi til Gardermoen. Det kriblet i hele kroppen min da vi kjørte. Jeg gledet meg noe forferdelig. Hadde liksom ikke sovet i det hele tatt om man skal si det sånn.
Vi ble værende på Gardermoen en stund etter at vi hadde sjekket inn. Det gjorde spenningen bare enda bedre. Jeg satt liksom bare og ventet på at noe spennende skulle skje. Trøttheten var helt glemt.
Flyet gikk rundt elleve. Det var skikkelig deilig da vi letta. Jeg kjente at det kriblet i hele meg. Tror nok at de andre også hadde det sånn. Det hørtes i alle fall sånn ut. Jeg sov faktisk litt sjøl om jeg ikke har en tendens til å sove på fly. Det er så merkelig, men det gikk faktisk denne gangen.
Vi kom fram rundt to tror jeg. De tyske elevene ventet på oss da vi var ferdige med å hente bagasjen. Jeg ble virkelig overrasket over den måten de tok imot oss på. De gikk rundt og hilste på alle, snakka med alle som var med enda ikke alle forsto det så godt, og jeg fikk til og med klem. Søthetsprinsipp.
Vi gikk til bussen nokså med engang. Jeg hadde så absolutt tenkt å sove litt, men de planene ble det ikke noe av. Jeg ble kjent med ei kjempeskjønn jente, Tiffany. Hun er tolv år og en utrolig aktiv unge. Jeg konsentrerte meg så godt det lot seg gjøre. Men hun hadde en tendens til å bli for ivrig og å sette opp farten. Jeg klarte liksom ikke å følge med på alt. Men vi ble faktisk ganske gode venner bare etter den bussturen. Men jeg skal så absolutt ikke nekte for at få samtaler tok så mye energi som den. Den jenta kan nok slite ut noen og en hver.
Da vi kom fram til Johanngeorgenstadt og skolen, fikk vi vite hvor vi skulle bo. Det var et utrolig koselig sted. Jeg ble glad i det med engang. Vi la fra oss tingene før vi gikk ut for å være sammen med folk. Jeg fikk selvfølgelig følge av Tiffany. Jeg ble også kjent med Tobias. Husker ikke helt hvor gammel han er, men han er en utrolig koselig person. Bryr seg alltid om andre, om hvordan det går og om de trenger hjelp. Sånn er nok mange av dem, ja kanskje alle. Men jeg la (som dere sikkert forstår) mest merke til de jeg snaket mest med. I ale fall. Vi fikk middag etter hvert. Det var en form for potetsuppe tror jeg. Men det spiller for så vidt ingen rolle. Det viktigste var at den var god, og det var den også. Men før middag var vi ute og så på en liten hytte eller hva det nå var. Den kalte de for Norgeshuset. Det syns jeg var koselig gjort. Skjønne mennesker! Jeg fikk snakka enda mer. Det var ganske flaut, men jeg følte faktisk at jeg klarte meg utrolig bra.
På kvelden gikk jeg en liten tur sammen med en av ledsagerne mine. Jeg hadde to ledsagere som jobber i PPT og det gikk veldig bra.
På kvelden, etter at en del folk hadde lagt seg, ble vi sittende å prate. Jeg følte meg tryggere allerede da. Det var visst ikke så vanskelig å snakke tysk likevel. Jeg trodde at jeg kom til å være nervøs og ikke tørre å si et eneste ord. Men der tok jeg så absolutt feil. Jeg ble kjent med lærerne på skolen. Snakket en del med Anett (er ikke helt sikker på hvordan det skrives) og Marthina. De er lærere og med Barbara og Cordelia (leder og nestleder). De er utrolig koselig alle sammen!
Vi la oss ganske tidlig. Klokka var vel rundt halv elleve. Jeg var sliten, men våknet litt på natta. Det skjer alltid når vi er på et fremmed sted. Underbevisstheten vender seg liksom ikke til at man er på et nytt sted.

Vi sto vel opp rundt sju på tirsdag tror jeg. Jeg var litt trøtt, men det gikk fort over. Frokosten smakte aldeles fantastisk!
Vi dro vel rundt åtte Jeg sov litt på bussen fordi jeg var ganske trøtt. Men det gjorde faktisk susen. Jeg var utrolig våken da vi kom fram til det stedet vi skulle være. Jeg tror det var t hotell eller noe sånt. Vi hadde det ganske koselig. Det var en bilsimulator inni et stort rom. Det var konkurranse mellom tyskerne og oss. Det var nok mest gutter som deltok, ei og anna jente var det. Det var en av våre som kom på andre og en tysker på første og tredje. Jaja. Det der hørtes dumt ut, men dere skjønner det sikkert.
Vi spiste inne i et spiserom. Maten var utrolig herlig! Vi fikk pasta med saus og ost på. Jeg fikk (som så mange ganger før) selskap av Tiffany. Hun skulle snakke med alle ved bordet, og alle satt der og skjønte ingenting stakkars. Men hun snakka i vei og var ivrig som bare det. Vi fikk da ført en samtale likevel. Hun er nå søt som alltid ho da. Godjenta! Vi klemte masse og hadde det utrolig koselig. Jeg ble en smule flatklemt og litt kvalt, men jeg tror da at overlevelsesmuligheten var stor nok og det er den fortsatt.
Vi dro bort til et museum litt senere. Det var et bergverksmuseum. Der var det en del ting fra gamledager som var interessante å se på. Historien var også spesiell og interessant. Han som var guid, var utrolig flink. Han forklarte så godt slik at alle forsto hva som skjedde. Han forklarte også veldig godt for oss som ikke så så godt. Jeg fikk kjenne på nesten ale tingene. Måten han oppførte seg på gjorde meg virkelig rørt. Det at han liksom klarte å formidle sine kunnskaper på en måte som gjorde at alle følte at de forstod det viktige i arbeidernes liv. Jeg forsvant helt inn i historien. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det. Det kan hende det har med at dette er det beste museumsbesøket jeg noen gang har opplevd. Den fyren var fantastisk! Jeg var bare helt og holdent konsentrert om alt han sa og viste oss. Det skal mye til å slå den der altså!
Senere dro vi for å se en kirke. Jeg husker ikke hva det var for en. Ja, jeg burde nok skamme meg fordi jeg ikke fulgte så godt med. Men jeg gikk ut etter ganske kort tid. Så jeg skal ikke kommentere dette besøket.
Vi dro tilbake til skolen og det var jeg i grunn glad for. Jeg var veldig sliten og syns vi trengte en hvil. Vi fikk snakket en del denne kvelden også. Jeg ble faktisk enda mindre nervøs for å si det sånn. Jeg imponerte faktisk meg sjøl. Haha. Tenk at det går an. Det gjaldt faktisk de andre også. De var så flinke til å kommunisere og å være med at jeg skjønner ikke at det er virkelig engang. Men det er det. Herlige greier! Jeg møtte forresten moren til en av elevene, Michael. Han bor hjemme hos foreldrene. Jeg synes det var utrolig koselig å prate med henne. Ble nok litt overmodig så jeg tok nå til å stille all verdens spørsmål. Men det virket ikke som om hun hadde så veldig mye imot det. Hun var rett og slett koselig. Hele kvelden var et fantastisk eventyr!
Vi la oss litt seint. Den var vel elleve. Jeg tok meg en dusj og sovna nesten med en gang. Våknet ikke så mye heller. Underbevisstheten innfant seg med det. Hm. Fikk jeg med alt? Nei, forresten:
En av de norske elevene fikk visst veldig lyst til å hilse på fiskene de hadde på skolen. Hun tok seg en tur bort, tok en hov og lokket til seg en av fiskene. Jeg tror ikke jeg skal si altfor mye om det, men det ble i alle fall en morsom historie. Jeg skal kanskje skrive om det, så jeg år snakke med de som var med og opplevde det slik at jeg kan få klarhet i alt. Men morsomt var det nå likevel.

På onsdag måtte vi stå opp tidlig, halv seks faktisk. Jeg kjente det faktisk bedre den dagen. Trøttheten sved noe sinnsykt i hele kroppen. Jeg gjorde litt morgengymnastikk for å løse opp både muskler og hjerneceller. Det var utrolig godt. Det hjalp også om jeg skal få si det, så det anbefales på det aller sterkeste. Bare gjør litt morgengymnastikk når dere føler dere ekstremt trøtte. Da løser ting seg bedre opp.
Vi spiste en like herlig frokost på onsdagen også. Det skal man så absolutt ikke klage på.
Vi reiste fra skolen klokka sju. Vi skulle kjøre to timer, så jeg sovnet like godt. Det hjalp veldig også da jeg våknet. Jeg følte meg mye mer uthvilt og klar for dagen enn jeg gjorde da jeg sto opp.
Først dro vi til Landtag. Det er parlament hvis jeg ikke husker mye feil.
Det ble en del venting på oss utenfor Landtag. Jeg sto sammen med Anett og Swen. Han hadde jeg ikke møtt før vi kom dit bort. Det var kjempekoselig! Han fortalte om ting han holdt på med og arbeid og sånne ting. Da kom det fram at vi begge skrev dikt. Vi ble enige om at vi skulle snakke mer om det. Men det kommer vi tilbake til litt senere. Kronologi er veldig viktig for meg, skjønner dere!
Landtag var ganske spennende, bortsett fra at det ikke var så lett å følge med på alt som ble sagt. Jeg klarte å oppfatte en del av det de sa. Jeg tror i ale fall at jeg fikk med meg det aller viktigste. Det er vel i grunn det som teller mest. Men jeg skal ikke nekte or at det ble litt mye etter hvert. Hvis jeg skal være ærlig, tror jeg ikke så veldig mange ble lei seg fordi vi måtte gå. Jeg ble mest sliten av å følge med. Men det gikk nå greit uansett. Vi var veldig fornøyde med taler og annet snakk generelt. Forresten, jeg fikk også høre at bygningen var veldig fin også, uten at jeg skal kommentere det altfor mye. Jeg klarte i alle fall ikke å oppfatte hvorfor de var fine. Men jeg godtar det likevel.
Vi dro et lite stykke med bussen. Jeg er ikke helt sikker på hva det var et sted vi dro til, men det var nok noe som kan kalles havn eller noe. I alle fall med tanke på at vi skulle ta en båttur. Jeg har så absolutt ikke noe imot båtturer. De er ganske koselige. Det ble denne også. Først ble jeg sittende ute litt fordi det var varmt i starten. Orket ikke å spise, men det gjorde ingenting. Jeg tror nok det har en del med spenningen å gjøre. Når jeg er full av inntrykk og spesielle opplevelser er mat en uvesentlig ting. Det kommer så absolutt ikke blant førsteprioritetene. Det skjedde faktisk flere ganger i løpet av denne fantastiske uken! Jeg gikk inn og satt der på slutten. Det var et koselig rom.
Jeg kan for å være ærlig, ikke huske alt i absolutt riktig rekkefølge, sjøl om jeg har skrevet en del. Men jeg tror at vi tok en liten rundtur rundt i Dresden etter båtturen. Det skal jeg ikke så så mye om, for jeg fikk ikke noe særlig innblikk i det. Det var som all den andre busskjøringen vi var med på denne uken.
Vi dro også til ”Die Frauenkirche”. Jeg følte faktisk mye mer i denne kirken enn da vi var i den andre. Jeg kjente på en måte den fantastiske stemningen der inne. Jeg fikk kjenne på en del av utskjæringene. De var abstrakte, men utrolig fine. Anett fortalte meg historien om Dresden før og etter krigen, og om hvordan kirken ble bygget opp på nytt for ikke så lenge siden. Jeg syntes det var utrolig spennende. Skulle gjerne lært mye mer om slik historie. Jaja, jeg får bare finne tid til å grave i litt gammel historie. En av de tingene jeg faktisk er god på, er å grave i ting som interesserer meg. Jeg klarer å finne ut det mest dype i historier når jeg først vil.
På hjemveien var jeg utrolig trøtt. Jeg sovnet nesten. Vi hadde hatt en lang og anstrengende dag, sjøl om vi hadde hatt det alle tiders.
Swen kom bort og leste et av diktene sine til meg. Jeg syns det var utrolig bra. Jeg ble utrolig overrasket over at noen skriver så fantastisk fine dikt! Jeg ble så glad inni meg at jeg ikke helt visste hva jeg skulle si. Ikke vet jeg helt hva jeg skal skrive heller. Men dikt har en viss innvirkning på meg. Og når de er ekstra gode, har de enda større innvirkning på meg. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive like bra som han, men da må jeg nok legge meg i hardtrening. Jaja. Man får plukke opp noen smarte tips.
Vi snakket også om oss selv. Fortalte om livene våre, ting vi hadde opplevd og sånne ting som man ikke kan se på overflaten. Det er helt utrolig hvordan to situasjoner kan være så forskjellige som våre. Men vi hadde skrivingen vår til felles. Det viste seg faktisk at vi begge gikk med en stor drøm om å utgi en bok en dag. Vi hadde så enkelt for å snakke sammen på grunn av skrivingen. Den var tråden mell omoss. Vi satt der med den samme drømmen og forstod hverandre. Sender og mottaker var skrudd på samme frekvens. Kjemien stemte, som Bjørn (en av lærerne på Aktivitetshuset) uttrykte det. Vi forstod hverandre. Jeg vet ikke hvordan slike situasjoner oppstår. Har opplevd noen få tidligere i livet, men de er like spesielle for meg hver gang de melder sin ankomst. Men det der med sender og mottaker stemte bra. Bjørn sier ganske mange interessante og saklige ting, sjøl om det nok kan komme en del som ikke er så saklig også. Han er også ganske kul til tider, om jeg så skal få si det selv.
Da vi kom tilbake til skolen, gikk vi inn i det store rommet der vi pleide å spise. Der kom det to musikere. De var skikkelig flinke, begge to! De klarte å få opp stemningen med engang. Musikken deres var helt fantastisk og den gjorde meg virkelig glad. Jeg kjente musikken helt inn i sjelen min. Den fløt rundt som varme helt inntil bunnen. Hør her ja. Her var vi visst poetiske! Men jeg følte at det var riktig å si det sånn. Man skal alltid skrive det som er riktig, for ellers er det ikke noen vits i å være glad i å skrive, heller ikke vits å skrive heller.
I alle fall. Alle var med og danset og hadde det tydeligvis supert. Jeg også. Jeg ble veldig varm av dansingen og all praten. De spilte og sang så utrolig vakkert at man kunne bli rørt av og til. Og et viktig poeng som må tas med: Geir Ove (også en av folka fra Aktivitetshuset) fikk den første og siste dansen. Det er han litt stolt av, tror jeg. Noen klarte nå å få tatt et bilde et bilde av det, så det kan så absolutt dokumenteres. Haha.
Til slutt fikk vi is med frukt. Det smakte utrolig godt. Det tror jeg nok det var flere som syntes.
Musikerne gikk rundt halv ti hvis jeg ikke husker feil. Da var det også en del folk som gikk og la seg. Jeg var ikke blant dem som la seg. Ble dere overrasket nå?
Jeg ble sittende å snakke med noen av de tyske lærerne og lærerne ra aktivitetshuset. Det var koselig, sjøl om det tok av litt. Jeg klarer selvfølgelig å ta litt ekstra av når jeg blir litt trøtt og egentlig burde ha lagt meg. Jaja, det er ikke akkurat noe nytt når det gjelder meg. Men det kunne vært verre.
Jeg tror vi var i seng rundt midnatt. Sånt skjer hvis jeg sumler med å legge meg. Men jeg fikk da sovet nok likevel. Ikke våknet jeg en eneste gang heller. Underbevisstheten min hadde visst bestemt seg for at det var greit å være på et nytt sted. Det tok ikke lang tid denne gangen, nei.

På torsdag var jeg utrolig våken. Jeg hadde virkelig gledet meg til denne dagen. Litt nervøs var jeg også. Derfor klarte jeg ikke å spise en eneste bit til frokost. Attpåtil kom Swen bort og fortalte at han hadde skrevet et dikt til meg. Da ble jeg i alle fall enda mer nervøs. Frokostspisiingen ble det i alle fall smått med, sjøl om det ble mast en god del.
Jeg dro sammen med Anett, Christine og våre ledsagere til Chemnitz. Den bilturen skal jeg aldri glemme. Det gikk så fort og var verre enn en berg- og dalbane. Jeg var så skjelven at jeg ikke visste hva jeg skulle ta meg til da vi var framme. Der møtte vi også Jan, sjefen for alle spesialskolene i området, i tilfelle jeg ikke har nevnt det før. Christine sammen med sin ledsager gikk sammen med Anett til en avdeling der det var blinde med tilleggshandikap. Jeg gikk sammen med min ledsager og Jan til en åttendeklasse. Det var seriøst noe av det mest koselige jeg har opplevd. De hadde engelsk, og det gjorde meg en smule nervøs. Elevene var femten år, altså litt yngre enn meg. De skulle stille spørsmål til meg på engelsk og jeg skulle svare på engelsk eller tysk. Det ble nå mest tysk. Jeg ble så stressa at det ble ei blanding. Det skjedde med de andre også. En av elevene presterte å si halve setningen på tysk og resten på engelsk. Jaja, sånn går det når man prøver å snakke to språk samtidig. De skulle presentere seg på engelsk og deretter stille spørsmål til meg. Ett hver, men de fikk stille flere spørsmål etterpå. En av elevene ville vite hvor mange språk jeg kunne. Da kom det fram at en av guttene i klassen var fra Serbia. Derfor ble det litt bosnisk denne gangen. Alt i alt ble det snakket fire språk den dagen, mye tysk, en del engelsk, bittelitt norsk (haha), og bosnisk/serbisk sånn innimellom.
Jeg fikk også stille spørsmål. Det var veldig spennende. Jeg lærte en del om blindeskoler mens de lærte en del om det å gå i vanlig skole. Jeg fikk også lært hvordan man skriver de tyske bokstavene på braille. Det har jeg av en eller annen merkelig grunn ikke lært før, men det er fint å kunne sjøl om jeg bruker mest PC.
Jeg ble aller best kjent med Daki og Diana. De satt ved siden av meg. Daki er en av de to guttene som går i den søte lille klassen. Han kommer fra Serbia og er en utrolig koselig gutt. Diana er ei morsom jente som jeg ble glad i med en gang. Hun var også veldig flink til å skjønne hva jeg hadde tenkt å si. Det var bra, for av og til satte setningene seg fast for meg. Hun avsluttet de setningene jeg sleit med. Hihi, tenk å skjønne alt det rare jeg hadde tenkt å si.
Jeg fikk også se på hjelpemidlene de brukte på skolen. Noen hadde PC, mens andre hadde eldgamle punktmaskiner. Men da jeg spurte om noen hadde mail og ville skrive til meg, fikk jeg ja fra nesten alle åtte. Så det betyr at nesten alle har mailtilgang. Jeg fikk dem på et ark og ble fornøyd som bare det.
Til slutt sang alle de seks jentene. De var så utrolig søte. Jeg ble så innmari glad i hele den skjønne klassen. Gleder meg til å skrive mail med dem!
Etter at timen var over, gikk vi til rektors kontor der vi møtte igjen Christine og dem. Der evaluerte vi opplevelsene vi hadde hatt. Jeg fikk stille en del spørsmål og svarte også på en del spørsmål. Fikk også skolemailen slik at jeg kunne skrive til dem som ikke hadde egen mail. Det gjorde meg utrolig lykkelig! Det virket også som om Christine hadde hatt det bra. Vi var fornøyde med at vi fikk treffe folk som var i samme situasjon som oss, som vi sa.
Etter enda en uforglemmelig biltur var vi tilbake på skolen. Det traff seg slik at de andre som hadde vært et annet sted kom akkurat likt med oss. Jeg klarte rett og slett ikke å få i meg lunsj. Skjelvingen ville ikke gi seg, og jeg satt bare der og konsentrerte meg om å puste og å tenke at alt kom til å gå bra. Men det tok faktisk sin tid denne gangen.
Etter at vi hadde spist ble vi sittende alene i det store rommet. Da kom Swen bort og leste diktet han hadde skrevet om meg. Seriøst! Jeg ble både glad, rørt og flau. Tenkte faktisk på å gjemme meg, men det er jeg glad for at jeg ikke gjorde. Det hadde absolutt blitt for barnslig og enda flauere. Jeg hadde enda mindre ord enn på onsdagen da jeg hørte det første diktet. Men jeg tror han skjønte at det ikke var så enkelt å finne ord. Jeg skrev også av begge diktene. Men jeg har ingen planer om å skrive det inn her. Det har jeg ikke tenkt å legge ut for offentligheten.
Etter at jeg hadde blitt kvitt skjelvingen av både det ene og det andre, gikk vi ut en tur. Der satte vi oss i finværet. Tiffany kom bort og vi klemte en stund igjen. Uten at jeg visste det ble det den siste gangen vi møttes. Hadde jeg visst det vet jeg ikke helt hvordan jeg hadde reagert. Men jeg føler akkurat nå at avskjeden vår var god. Det føltes helt riktig å gjøre det slik vi gjorde. Jeg håper at det blir noe brevskriving mellom oss.
Etter en stund ble stolene ryddet inn. Vi ble sittende inne og sang en stund. Det viste seg at en del sanger finnes både på tysk og norsk. Det var utrolig koselig å synge sammen. Bare det å kjenne at vi har noe til feles er fantastisk.
Vi ordnet oss til kveldens avslutning. Jeg ble ganske slapp og ikke så opptatt av akkurat det, men jeg fikk da på meg det jeg skulle. Vi ble kjørt dit vi skulle være. Vi fikk høre noe historie fra gamledager. Det var som alltid spennende. Det var litt kaldt dit vi gikk, men vi hadde heldigvis på oss nok klær. Heldigvis gikk vi ikke så langt fordi det var utrolig vanskelig å gå dit ned. Jeg slo meg faktisk i hodet også, men det kjennes ikke nå lenger takk og lov.
Det ble en del taler og sånne ting. De var både fine og rørende. Vi kom til slutt fram til at vi var en tysk/norsk familie. Det var helt riktig. Måten vi kommuniserte på gjennom uken på tvers av språkene var så fantastisk. Vi klarte å kommunisere på en slik måte at vi ble kjent sjøl om de fleste ikke kunne bruke ord. Ord er ikke det eneste kommunikasjonsverktøyet som de fleste vet. Fint var det alt i alt.
Vi gikk tilbake rundt ni tror jeg. Da ble vi sittende å prate. Noen var sliten og gikk og la seg. Men (ikke overraskende denne gangen heller) var jeg ikke blant dem som følte for å sove. De tyske lærerne gikk etter hvert og vi ble sittende igjen. Vi diskuterte prosjektet og pratet om en del spesielle og dype ting. Det tok også av denne kvelden. Men jeg har så absolutt ikke tenkt å gå i detaljer. Det kunne fylt ganske så mange sider, og det kan også få enkelte folk til å tenke at visse folk burde legges inn. Derfor skal jeg spare dere for det. Men vi kom i alle fall fram til en del viktige ting. Jeg er stolt av at vi klarer å komme fram til så mange fornuftige ting når vi snakker med litt usaklige avvikelser. Snakket mest med Ola (også lærer på Aktivitetshuset) og ganske kul til tider. Men Ola har det ikke med å være så usaklig som Bjørn og meg også for så vidt (rett skal være rett). Det er et viktig poeng. I alle fall, vi hadde nå godt av den praten alle som var der tror jeg.
Da jeg skulle legge meg trodde jeg nesten at øyet mitt forsvant ned i sluket i vasken. Jeg kunne nok skrevet en del om det. Men begynner å få krampe av denne skrivingen, så må nok la det ligge. Hvis noen er interessert i den historien forteller jeg den gjerne siden.
Jeg var ikke i seng før ett. Det var den lengste og seneste kvelden. Jeg var ganske trøtt, men fikk likevel ikke sove. Det var så spesielt og rart å tenke at det var den siste natten. Jeg gledet meg litt til å komme hjem, men det gjorde veldig vondt også. Jeg tenkte på det en stund før jeg sovnet. Jeg drømte heller ingenting forresten. Det ble sagt at i Tyskland tror de at det man drømte i fremmed seng kom til å skje
. Hm. Jaja. Men jeg drømte da så absolutt ingenting. Det hadde nå vært morsomt å drømme ett eller annet som for eksempel om det blir noe av den smarte ideen om å gi ut ei bok. Vet ikke hvorfor men det der med å drømme et annet sted gjorde faktisk inntrykk. Vi får. Orker ikke tenke på det der nå. Det er så mye annet å tenke på.
På fredag sto jeg opp klokka sju. Jeg måtte ta meg en dusj fordi det var for sent den forrige kvelden. Det gikk fort unna.
Frokosten ble verre enn noen sinne. Jeg klarte ikke å få ned en eneste bit, men jeg måtte tvinge ned et halvt rundstykke fordi det ble litt for mye mas. Jeg orket bare ikke å kaste meg inn i noen diskusjon om det den morgenen. Det føltes som om jeg kunne spy når som helst.
Vi gikk ut for å fotograferes og ta avskjed med dem som ikke skulle være med bussen til flyplassen. Det gjorde så utrolig vondt! Hver eneste gang jeg pleier å ta avskjed med folk, begynner jeg å grine. Men det skjedde ikke denne gangen. Jeg klarte å la være. Men jeg tror heller ikke det hadde gjort noe om det hadde skjedd. Det var flere av dem som var der som gråt, så for den del hadde det vært greit. Det var så fælt å si ”Tschüss” og få lykkeønskninger fra dem vi vet ikke kommer til Norge i september. Jeg kan bare ikke skjønne hvordan det har seg. Men uansett, jeg kan ikke få meg til å tro at vi aldri skal møtes igjen. Kanskje en dag kommer vi til å treffes. Ja, jeg føler på meg at vi skal oppleve noe fint sammen en gang igjen.
Akkurat der visste jeg at det var siste gangen jeg traff Tiffany dagen før. Så slapp jeg i alle fall å føle meg fæl fordi jeg ikke kunne vise like mye tristhet som henne. Jeg klarer bare ikke å gråte når jeg føler at jeg skal la være. Men jeg er på ingen måte blant dem som føler seg hevet over slikt. Men akkurat der og da var det ikke riktig å gråte.
Før vi dro ga jeg en av de novellene jeg leste på til Swen. Han trenger det selvfølgelig ikke i og med at han ikke kan lese det. Men jeg følte uansett at det var riktig å gjøre det, riktig å legge igjen noe av seg selv der borte, bare for at noen skulle huske meg. Vennskapsbånd på høyt nivå.
Bussturen gikk som alle andre. Jeg satt bare stille i mine egne tanker. Klarte liksom ikke å snakke eller noe annet. Derfor ble jeg bare sittende.
Vi gikk ut av bussen og fant tingene våre. Så var det å ta avskjed med de som hadde blitt med bussen. Det var like vondt. Alle lykkeønskningene gjorde så godt og så vondt. Jeg kjente hvor glad jeg hadde blitt i disse menneskene, bare i løpet av disse dagene. Det var så spesielt. Jeg kommer aldri, aldri, aldri til å glemme hvor godt vi har hatt det. Vi åpnet et nytt ro i hjertene våre og slapp inn nye mennesker. Det var så inderlig godt! Jeg kommer aldri til å glemme den tyske delen av familien vår. Jeg savner dem allerede!
Vi var ikke på flyplassen lenge. Men vi rakk å handle litt og sånne ting.
Flyturen gikk rimelig fort for mitt vedkommende. Jeg satt med Braillinoen og skrev til jeg ble både vond og kald. Men det føles riktig å gjøre det. Jeg klare bare ikke å stoppe. Det var som om en kraft drev meg framover. Jeg måtte dessverre slå av før jeg ble ferdig. Men det gikk helt greit. Resten klarte jeg å huske.
Jeg ble hentet nesten med en gang og var hjemme rundt fem tror jeg.

Ja. Jeg kan virkelig ikke forstå det, ikke forstå at noe så fantastisk og spesielt er over. Det har enda ikke gått opp for meg, enda det er lørdag. Jeg skulle skrevet ferdig i går, men var for sliten. Det har gjort at det har vært lettere i dag. Men jeg har i alle fall bestemt meg for at jeg skal la alle tankene få lov til å rase fritt. Det hjelper. Alt kommer til å bli bedre etter hvert, sjøl om vi alltid kommer til å føle på hvordan dette var. Jeg synes alle skal reflektere over hvordan vi har hatt det og å kjenne etter hva slags inntrykk vi sitter igjen med.

Jeg vet at jeg kunne skrevet mye, mye mer om opplevelsene vi har hatt. Men da hadde det blitt mange, mange flere sider. Ikke orker jeg heller. Hendene mine er seriøst følelsesløse. Jeg har i grunn bare skrevet om det jeg har opplevd sjøl og føler sjøl. Men alle som var med og vil kan skrive eller uttrykke det de føler på sin måte. Og til dere som føler at det var en del ting jeg glemte, beklager jeg på det sterkeste. Det er ikke så lett å huske alt sjøl om det ote ble bemerket at "Mirnesa husker godt." Jeg ber ganske enkelt om tilgivelse for enkelte glipper og forglemmelser.
Nå har jeg fylt seks sider og begynt på den sjuende. Folk kan tross alt bli for slitne av å lese også. Man får vondt i både øyne og hender. Det siste jeg vil si er: "Tusen, tusen takk for en fantastisk opplevelse, alle sammen. En av mine beste om jeg så skal få si det selv! Vi gleder oss stort til vi får besøk av elever fra Tyskland i September. Det kribler allerede!"

Vi får snakkes, kjære mennesker! Utrolig glad i dere, alle sammen!
Helgeklem! :D

Søndag - Trøtthet på høyt nivå.

Hei!

Nå er helga slutt! Jeg er egentlig utrolig trøtt. Sov nesten ikke i natt. Tror vel det var rundt fem timer. Husker ikke helt...
I helga har det vel ikke skjedd så veldig mye. Jeg hadde som sagt planlagt å lese og å sykle. Men lesinga ble det så absolutt ikke så mye av. Bare noen få sider. Og sykling ble det slett ikke noe av. Det er jeg litt misfornøyd med, for å si det sånn. Jaja. Det får tas igjen når jeg er tilbake etter turen.

På fredagen sov jeg til elleve. Jeg stilte for så vidt alarmen også slik at jeg våkna i tide. Jeg pleier alltid å være så uggen og rar hvis jeg sover for lenge. Får litt dårlig samvittighet også. Men jeg sto da i alle fall opp. Etter hvert stakk jeg bort til naboene sammen med familien. Der var det en del folk og vi grilla og hadde det koselig. Grillmat er alltid godt! På kvelden var folka borte. Jeg hadde huset for meg sjøl. Da ringte jeg Lena og vi prata 99 prosent tull i fire timer. Haha. Vet dere hva? Nei, forresten. Det skal jeg ikke fortelle. Det tror jeg at jeg og Lena skal holde for oss sjøl. Men jeg kan røpe så mye som at vi har funnet en ny løsning for en viktig ting når det gjelder oss blindinger. Men dette skal vi snakke mer om senere. Ikke snakk om at jeg røper den fantastiske hemmeligheten før vi har tenkt nøye gjennom det! Jeg la meg vel rundt tre. Det var seint nok men sånn ble det uansett.

Jeg stilte alarmen til elleve i dag også, men vokna rundt ni fordi vi fikk besøk som skulle drikke kaffe med mamma og pappa. Klart det ikke funka å sove da. Så jeg bare sto opp og tenkte at jeg kunne ta meg en blund senere. Jeg sovna nesten da Munnti ringte. Da ble det en lang prat her i gården også. Jaja. Det er greit det vettu! Mirra trenger ikke sove mer enn nødvendig. Resten av dagen pakka jeg og gikk rundt og var nervøs. Snakka litt med Sozan og Marita også, forresten. Koselighet på høyt plan!

Nå tror jeg snart at jeg skal komme meg til sengs. Trodde egentlig at jeg kom til å være våken og plages med reisefeber og nerver, men slik virker det faktisk ikke. Vi får se. Jeg kan få et underbevisstanfall slik at jeg vokner tidlig, men det får bare stå til.
Det blir nok ikke noe mer blogging på ei uke. Dere får ha det supert denne uka, folkens!