Mandag - DNJF 2010 - Viel spaß und tollen Menschen! :D

Hei!

Nå har jeg kommet hjem fra DNJF og skrevet et innlegg. Noe er skrevet mens jeg var der, så litt rotete kan det bli. Men jeg har i hvert fall prøvd å dele våre opplevelser med dere blogglesere.

Torsdag:

I dag kom vi på flyplassen sånn rundt halv tre. Seriøst; jeg føler virkelig at ventetida kan bli ufattelig lang. Ja, jeg skjønner at det sannsynligvis er mye greiere for dem som har et stykke å reise. Jeg vet det av tidligere erfaringer. Man føler at man reiser mot et mål fordi man er underveis, men denne ventinga fører ingen steds hen.

Da vi endelig kom til flyplassen var det en hel masse folk der. Det likte jeg så absolutt. Jeg møtte Marita som absolutt første menneske, o det likte jeg også.

Vi ble henta og dro med buss sammen med masse tyskere og noen nordmenn til et hotell her i sørmarka. Ja. Det er et superfint hotell. Jeg fikk en hyggelig romkamerat Xenia.

Vi hadde Stadtrally. Da er vi altså delt inn i mange grupper, tror det var sånn ti stykker eller noe sånt, og vi går rundt i store deler av Oslo sentrum og svare på en masse spørsmål om byen, norsk politikk og en hel masse andre ting vi så absolutt ikke har greie på. Haha. Det var stort. Men en fin tur fikk vi da uansett.

Da vi kom tilbake igjen fikk vi kveldsmat og ble kjent med en del nye folk. Jeg liker veldig, veldig godt folka rundt meg. De fleste er så hjelpsomme, hyggelige og inkluderende. Møtte igjen en del av dem jeg møtte i fjor og i februar, og også en del nye folk. Det er storveis.

Etter maten fikk vi en presentasjon av alle gruppene/workshopsene vi kunne velge. Jeg er med i ”Chor”. Det er Marita også, sånn btw. Det er ei ganske stor gruppe på femten folk. Den er i alle fall større enn de fleste andre grupper. Korlederen vår, Daniel, er utrolig grei. Han snakker både norsk og tysk og det er kjempebetryggende. Vi gjorde ikke så mye, bortsett fra å vise de gjenstandene vi har tatt med oss. Alle fikk beskjed om å ta med en gjenstand som symboliserer vennskap for oss. Jeg tok med streamen min. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg pleier ofte åt a opp når jeg møter venner og ta vare på de minnene. Jeg visste ikke helt hva annet jeg skulle ta med. Noen tok med brev, bilder, mobil og en hel andre ting, helst gaver de har fått fra venner.
Jeg tror jeg var i seng sånn i halv tolvtida. Var så ufattelig trøtt. Dessuten stakk alle de andre og. Vi satt i baren og koste oss, men alle skjønte at vi trengte litt søvn før morgendagens utfordring.


Fredag:

Vi måtte stå opp så tidlig at jeg praktisk talt ikke vet hvem jeg er eller noe annet når vi står opp så tidlig. Frokosten var halv åtte, og til tross for at det var tidlig på morgenen smakte det veldig godt. Jeg er nemlig et frokostmenneske.

Etter frokosten dro vi til Munchmuseet. Vi var ikke på utstillingen, men vi satt inne i et stort rom og hørte på foredrag fra en del folk som støtter prosjektet om samarbeid mellom Norge og Tyskland. De var utrolig interessante å høre p, men var litt for trøtt til å få med meg alt. Uansett; jeg er så ubeskrivelig takknemlig for at de gjør dette for oss. Jeg ville ikke vært disse opplevelsene foruten.

Da vi kom tilbake, henta vi matpakker, drikkeflasker og gjorde oss klare for å gå ut. Været var rimelig bra, så vi trengte ikke å fryse all verdens. Alt gikk bra med unntak av skogen vi skulle inn i var full av klissvåte myrer. Jaja. Man kan ikke få både i pose og sekk bestandig. Det har vi kommet fram til en del ganger i helga.
Vi var delt inn i grupper etter farger. Jeg var gul. Hurra! Det var mange koselige folk på gruppa vår og anledningen til å bli bedre kjent bød seg. Da vi kom inn i skogen fikk vi tildelt oppgaven. Det var en tenkt situasjon der det hersket snøstorm. Alle i gruppa hadde fått et handikap som følge av denne ulykken. Jeg og Marita fikk lov til å være snøblinde. Haha. Det var ikke så veldig stress for oss som for enkelte andre, tror jeg. Vi kom opp i blinde og gikk ned i blinde. Ganz einfach! Greia var at vi skulle hjelpe hverandre ned igjen til startpunktet innen en time. Vi klarte dessverre ikke å få alle ned, så det ble fastlått at noen omkom. Jeg er ikke helt sikker på hvor mange det var. Haha. Jeg vet at det ikke er så veldig morsomt, men syns å huske at vi lo en del etterpå. Det er tross alt ikke virkeligheten vi snakker om, så det var nok greit.

Da vi kom tilbake fikk vi mat, deilig suppe. Det sosiale ble praktisert for fullt, og denne gangen på norsk heldigvis. Tror jeg har snakka mest tysk alle dagene når jeg tenker meg om. Det blir så surrete inni hodet mitt noen ganger. Hyggelig var det uansett, god suppe og mye fleiping.

Etter maten begynte gruppearbeidet. Vi var altså i korgruppa og lærte en del sanger. Jeg ble veldig surrete i hodet fordi vi lærte så mange på en gang. Alle sangene fløt i hverandre utpå kvelden. Men det kan bli verre, og det kommer snart. Hehe.

Vi hadde grupper fram til middag. Jeg må innrømme at jeg alltid spiser så utrolig masse når jeg er på sånne turer. Det er alltid for mye å velge i, og det er alltid dessert. Snakk om å plage folk. Det var lassagne til middag og desserten må jeg innrømme at jeg ikke husker helt. Det kan ha vært flere forskjellige ting. Skjønt; vi hadde dessert både til lunsj og middag, så det er ingen enkel sak å holde orden på alt. Det var altfor mange valg under lunsjen. Det husker jeg i alle fall veldig godt. Maten var tross alt ikke det viktigste og det er nok derfor jeg ikke husker alt, men jeg husker uansett hvor godt det var og at veldig mange forspiste seg opptil flere ganger, inkludert meg selv.

Ette at vi avslutta gruppene og middagen hadde vi noe som het ”Lernkarusell” del 1: Zukunftsperspektiv. I denne første delen kom en del mennesker som representerte en del organisasjoner og andre som støtter ungdommer som ønsker å studere i utlandet, og nå særlig i Norge eller Tyskland. Jeg var ganske trøtt, men tror jeg lærte en del likevel. Har tatt med meg en del brosjyrer, og regner med å være litt mer våken når jeg leser dem.

Lørdagens program varte rimelig lenge. Jeg var egentlig veldig klar for å legge meg etter framtidsperspektivet, men det gjorde jeg ikke. Våkna litt mer utover kvelden. Derfor ble jeg sittende i baren sammen med en del folk, prate og praktisere en del tysk. Jeg liker sosialisering med koselige mennesker!
Tror jeg var i seng sånn i ettida.


Lørdag:

Jeg var praktisk alt halvdød da jeg våkna. Men det gjorde godt med frokost. Jeg kjente virkelig at det hadde vært to harde dager med lite søvn likevel.

Etter frokost hadde vi framtidsperspektiv del 2. Da kom det folk som var i forskjellige stillinger og fortalte oss litt om yrker og karrieremuligheter. Det var nesten like interessant som kvelden før. Tror jeg lærte en del av det også.

Halv elleve begynte vi med grupper igjen. Vi arbeidet med grupper i 7-8 timer avbrutt av mat og noen små pauser. Mer er det egentlig ikke å si om den saken, bortsett fra at vi lærte så mange sanger at hodet mitt føltes som en bikube med bier ra Norge og Tyskland. Vi ble også enige om hvilke sanger vi skulle synge på søndagen. Da skulle vi nemlig ha framføring for alle og vi skulle få se hva alle hadde holdt på med disse dagene. Vi skulle synge ”Gje meg handa di, ven”, ”Venn” og ”Du hast ein Freund in mir”. Det passer veldig bra med at vennskap var temaet.

Etter middagen hadde vi lydprøve. Det gikk veldig greit. Vi sto pent ved siden av hverandre og sang som vi skulle. Teksten hadde vi også lært. Jeg må si at jeg er veldig stolt av tyskerne som lærte de norske tekstene så fort, og særlig når den ene sangen er på nynorsk. De likte til og med sangen veldig godt. Gikk og nynna på den i pausene, under middagen og ellers overalt på hotellet.

Mye rakk jeg ikke etter lydprøven. Satt inne på rommet og skrev litt, dette innlegget faktisk. Jeg vet at hvis jeg ikke skrev litt underveis kom jeg til å glemme en del.

Rundt halv ni dro vi av sted til et lokale som heter Trikkehallen. Der hadde vi party fra 21.00-00.30. Det var utrolig koselig. Vi dansa, prata, spiste litt snop og hadde et ellers bare fint. Jeg ble kjent med en del nye folk, og det er ikke å forakte. Jeg vet at det nok er en del ting jeg kunne sagt om denne kvelden, men føler at det ikke er nødvendig. Tror de fleste skjønner hvordan sånne kvelder er. Det er rett og slett fullkomment.
Jeg tror vi var tilbake rundt ett og vi drev litt rundt før vi var i seng. Jeg var i seng i totida.

Gårsdagen var adskillig kortere enn de andre. Vi var oppe allerede litt over halv åtte. Pakking og utsjekking sto for tur. Det kjentes allerede veldig trist. Under frokosten satt jeg og Marita og spøkte sammen med Harald, en kul fyr fra Ålesund. Det hjalp veldig på trøttheten. Vi holdt oss våkne i det minste. Hihi.

Halv ti sto alle presentasjonene for tur. Jeg kan ikke få sagt hvor stolt jeg er av alle sammen. Tenk hva alle har fått til på kun fire små dager, teater, fortellinger, kampanjer, tegneserier, musikk og mye, mye mer. Jeg synes virkelig vi har vært utrolig kreative. Alle presentasjonene hadde noe med vennskap å gjøre, et tema som er ufattelig viktig!

Etter forestillingen spiste vi middag, noe som jeg egentlig betraktet som lunsj, og deretter var den tunge avskjedsstunden kommet. Jeg forsøkte å skyve den til side lenge, men det lot seg dessverre ikke gjøre i det lengste. Mange fantastiske mennesker å si ha det til, men det måtte gjøres. Vi er absolutt enige om at vi må holde kontakten, både via Facebook og eventuelt møtes. Das schaffen wir!

Bussturen føltes uendelig lang, men var ganske hyggelig. Jeg satt sammen med en av lederne som dro sammen med oss nordmennene som skulle til flyplassen. Tyskernes fly gikk ikke før seint på kvelden og de skulle få se Oslo. Jeg hadde absolutt store planer om å sove hele veien. Trøttheten var så uendelig at øynene mine rant hele veien hjem fra Oslo og til flyplassen. Men den gang ei. Snakk om skravlete fyr. Hjernen min føltes skikkelig flatklemt da vi var framme.

Resten av dagen ble egentlig brukt på å slappe av og å fordøye alle inntrykkene fra dagene vi har hatt. Jeg klarte ikke å gjøre noe annet, enda jeg burde ha gjort mye. Det gjelder i dag også, men har ikke fått gjort så veldig mye.

Jeg ser at jeg ikke har nevnt så mange personer. Hovedgrunnen til det er at det er så mange mennesker jeg har lyst til å snakke om, og da ville det tatt altfor mye tid (som jeg ikke har), og altfor mange sider som kommer til å kjede eventuelle blogglesere. Jeg vet ikke hva jeg skal si, egentlig. Jeg vil i alle fall takke alle for en ubeskrivelig langhelg! Jeg kan ikke beskrive hvordan vi har hatt det med ord, men jeg har forsøkt så godt jeg kan. Håper jeg har klart å formidle en liten bit av våre utrolig fine opplevelser. Jeg savner alle menneskene jeg har vært sammen med disse dagene. Det kjennes i hele kroppen og blir nok et sår av savn. Jeg vet at en skorpe kommer til å legge seg over såret, men det vil bli bedre. Uansett; alt det fine skal bevares i hjertet!


Hva ferien før forumet angår, har det ikke skjedd så mye. Det ble utrolig mye avslapping. På onsdag snakket jeg med Natalie, noe som absolutt er koselig! Det er faktisk ikke så lenge siden vi har snakket sammen, og det er utrolig fint. Ho hjalp meg med en spørreundersøkelse som jeg skal sammenligne med en annen for å skrive en sosiologioppgave. Tusen takk!

Nå tror jeg ikke at jeg skal skrive noe særlig mer. Må gjøre litt før kveldsundervisninga starter.
Vi snakkes, alle sammen!