Lørdag - Godhet, varme, lykke, kjærlighet, smerte, savn og tristhet.

Hei!

Nå er det fredag. Jeg er utrolig sliten og orker egentlig ikke å skrive noe innlegg. Men jeg føler uansett at det må gjøres nå som det er ferskt inni hodet mitt. Sånn er det!

Jeg kom nettopp hjem. Det var ganske så godt å få slappa av litt. Har ikke vært her lenge. Jeg tror faktisk ikke at jeg kan beskrive denne opplevelsen vi har hatt denne uka. Men jeg skal forsøke likevel. Jeg skal beskrive det så godt det lar seg gjøre, sjøl om det som sagt er nærmest umulig. Turen ble ikke like bra som jeg hadde trodd. Nei! Den ble dobbelt så bra!

Mandag morgen reiste vi til Gardermoen. Det kriblet i hele kroppen min da vi kjørte. Jeg gledet meg noe forferdelig. Hadde liksom ikke sovet i det hele tatt om man skal si det sånn.
Vi ble værende på Gardermoen en stund etter at vi hadde sjekket inn. Det gjorde spenningen bare enda bedre. Jeg satt liksom bare og ventet på at noe spennende skulle skje. Trøttheten var helt glemt.
Flyet gikk rundt elleve. Det var skikkelig deilig da vi letta. Jeg kjente at det kriblet i hele meg. Tror nok at de andre også hadde det sånn. Det hørtes i alle fall sånn ut. Jeg sov faktisk litt sjøl om jeg ikke har en tendens til å sove på fly. Det er så merkelig, men det gikk faktisk denne gangen.
Vi kom fram rundt to tror jeg. De tyske elevene ventet på oss da vi var ferdige med å hente bagasjen. Jeg ble virkelig overrasket over den måten de tok imot oss på. De gikk rundt og hilste på alle, snakka med alle som var med enda ikke alle forsto det så godt, og jeg fikk til og med klem. Søthetsprinsipp.
Vi gikk til bussen nokså med engang. Jeg hadde så absolutt tenkt å sove litt, men de planene ble det ikke noe av. Jeg ble kjent med ei kjempeskjønn jente, Tiffany. Hun er tolv år og en utrolig aktiv unge. Jeg konsentrerte meg så godt det lot seg gjøre. Men hun hadde en tendens til å bli for ivrig og å sette opp farten. Jeg klarte liksom ikke å følge med på alt. Men vi ble faktisk ganske gode venner bare etter den bussturen. Men jeg skal så absolutt ikke nekte for at få samtaler tok så mye energi som den. Den jenta kan nok slite ut noen og en hver.
Da vi kom fram til Johanngeorgenstadt og skolen, fikk vi vite hvor vi skulle bo. Det var et utrolig koselig sted. Jeg ble glad i det med engang. Vi la fra oss tingene før vi gikk ut for å være sammen med folk. Jeg fikk selvfølgelig følge av Tiffany. Jeg ble også kjent med Tobias. Husker ikke helt hvor gammel han er, men han er en utrolig koselig person. Bryr seg alltid om andre, om hvordan det går og om de trenger hjelp. Sånn er nok mange av dem, ja kanskje alle. Men jeg la (som dere sikkert forstår) mest merke til de jeg snaket mest med. I ale fall. Vi fikk middag etter hvert. Det var en form for potetsuppe tror jeg. Men det spiller for så vidt ingen rolle. Det viktigste var at den var god, og det var den også. Men før middag var vi ute og så på en liten hytte eller hva det nå var. Den kalte de for Norgeshuset. Det syns jeg var koselig gjort. Skjønne mennesker! Jeg fikk snakka enda mer. Det var ganske flaut, men jeg følte faktisk at jeg klarte meg utrolig bra.
På kvelden gikk jeg en liten tur sammen med en av ledsagerne mine. Jeg hadde to ledsagere som jobber i PPT og det gikk veldig bra.
På kvelden, etter at en del folk hadde lagt seg, ble vi sittende å prate. Jeg følte meg tryggere allerede da. Det var visst ikke så vanskelig å snakke tysk likevel. Jeg trodde at jeg kom til å være nervøs og ikke tørre å si et eneste ord. Men der tok jeg så absolutt feil. Jeg ble kjent med lærerne på skolen. Snakket en del med Anett (er ikke helt sikker på hvordan det skrives) og Marthina. De er lærere og med Barbara og Cordelia (leder og nestleder). De er utrolig koselig alle sammen!
Vi la oss ganske tidlig. Klokka var vel rundt halv elleve. Jeg var sliten, men våknet litt på natta. Det skjer alltid når vi er på et fremmed sted. Underbevisstheten vender seg liksom ikke til at man er på et nytt sted.

Vi sto vel opp rundt sju på tirsdag tror jeg. Jeg var litt trøtt, men det gikk fort over. Frokosten smakte aldeles fantastisk!
Vi dro vel rundt åtte Jeg sov litt på bussen fordi jeg var ganske trøtt. Men det gjorde faktisk susen. Jeg var utrolig våken da vi kom fram til det stedet vi skulle være. Jeg tror det var t hotell eller noe sånt. Vi hadde det ganske koselig. Det var en bilsimulator inni et stort rom. Det var konkurranse mellom tyskerne og oss. Det var nok mest gutter som deltok, ei og anna jente var det. Det var en av våre som kom på andre og en tysker på første og tredje. Jaja. Det der hørtes dumt ut, men dere skjønner det sikkert.
Vi spiste inne i et spiserom. Maten var utrolig herlig! Vi fikk pasta med saus og ost på. Jeg fikk (som så mange ganger før) selskap av Tiffany. Hun skulle snakke med alle ved bordet, og alle satt der og skjønte ingenting stakkars. Men hun snakka i vei og var ivrig som bare det. Vi fikk da ført en samtale likevel. Hun er nå søt som alltid ho da. Godjenta! Vi klemte masse og hadde det utrolig koselig. Jeg ble en smule flatklemt og litt kvalt, men jeg tror da at overlevelsesmuligheten var stor nok og det er den fortsatt.
Vi dro bort til et museum litt senere. Det var et bergverksmuseum. Der var det en del ting fra gamledager som var interessante å se på. Historien var også spesiell og interessant. Han som var guid, var utrolig flink. Han forklarte så godt slik at alle forsto hva som skjedde. Han forklarte også veldig godt for oss som ikke så så godt. Jeg fikk kjenne på nesten ale tingene. Måten han oppførte seg på gjorde meg virkelig rørt. Det at han liksom klarte å formidle sine kunnskaper på en måte som gjorde at alle følte at de forstod det viktige i arbeidernes liv. Jeg forsvant helt inn i historien. Jeg vet ikke hvorfor, men slik er det. Det kan hende det har med at dette er det beste museumsbesøket jeg noen gang har opplevd. Den fyren var fantastisk! Jeg var bare helt og holdent konsentrert om alt han sa og viste oss. Det skal mye til å slå den der altså!
Senere dro vi for å se en kirke. Jeg husker ikke hva det var for en. Ja, jeg burde nok skamme meg fordi jeg ikke fulgte så godt med. Men jeg gikk ut etter ganske kort tid. Så jeg skal ikke kommentere dette besøket.
Vi dro tilbake til skolen og det var jeg i grunn glad for. Jeg var veldig sliten og syns vi trengte en hvil. Vi fikk snakket en del denne kvelden også. Jeg ble faktisk enda mindre nervøs for å si det sånn. Jeg imponerte faktisk meg sjøl. Haha. Tenk at det går an. Det gjaldt faktisk de andre også. De var så flinke til å kommunisere og å være med at jeg skjønner ikke at det er virkelig engang. Men det er det. Herlige greier! Jeg møtte forresten moren til en av elevene, Michael. Han bor hjemme hos foreldrene. Jeg synes det var utrolig koselig å prate med henne. Ble nok litt overmodig så jeg tok nå til å stille all verdens spørsmål. Men det virket ikke som om hun hadde så veldig mye imot det. Hun var rett og slett koselig. Hele kvelden var et fantastisk eventyr!
Vi la oss litt seint. Den var vel elleve. Jeg tok meg en dusj og sovna nesten med en gang. Våknet ikke så mye heller. Underbevisstheten innfant seg med det. Hm. Fikk jeg med alt? Nei, forresten:
En av de norske elevene fikk visst veldig lyst til å hilse på fiskene de hadde på skolen. Hun tok seg en tur bort, tok en hov og lokket til seg en av fiskene. Jeg tror ikke jeg skal si altfor mye om det, men det ble i alle fall en morsom historie. Jeg skal kanskje skrive om det, så jeg år snakke med de som var med og opplevde det slik at jeg kan få klarhet i alt. Men morsomt var det nå likevel.

På onsdag måtte vi stå opp tidlig, halv seks faktisk. Jeg kjente det faktisk bedre den dagen. Trøttheten sved noe sinnsykt i hele kroppen. Jeg gjorde litt morgengymnastikk for å løse opp både muskler og hjerneceller. Det var utrolig godt. Det hjalp også om jeg skal få si det, så det anbefales på det aller sterkeste. Bare gjør litt morgengymnastikk når dere føler dere ekstremt trøtte. Da løser ting seg bedre opp.
Vi spiste en like herlig frokost på onsdagen også. Det skal man så absolutt ikke klage på.
Vi reiste fra skolen klokka sju. Vi skulle kjøre to timer, så jeg sovnet like godt. Det hjalp veldig også da jeg våknet. Jeg følte meg mye mer uthvilt og klar for dagen enn jeg gjorde da jeg sto opp.
Først dro vi til Landtag. Det er parlament hvis jeg ikke husker mye feil.
Det ble en del venting på oss utenfor Landtag. Jeg sto sammen med Anett og Swen. Han hadde jeg ikke møtt før vi kom dit bort. Det var kjempekoselig! Han fortalte om ting han holdt på med og arbeid og sånne ting. Da kom det fram at vi begge skrev dikt. Vi ble enige om at vi skulle snakke mer om det. Men det kommer vi tilbake til litt senere. Kronologi er veldig viktig for meg, skjønner dere!
Landtag var ganske spennende, bortsett fra at det ikke var så lett å følge med på alt som ble sagt. Jeg klarte å oppfatte en del av det de sa. Jeg tror i ale fall at jeg fikk med meg det aller viktigste. Det er vel i grunn det som teller mest. Men jeg skal ikke nekte or at det ble litt mye etter hvert. Hvis jeg skal være ærlig, tror jeg ikke så veldig mange ble lei seg fordi vi måtte gå. Jeg ble mest sliten av å følge med. Men det gikk nå greit uansett. Vi var veldig fornøyde med taler og annet snakk generelt. Forresten, jeg fikk også høre at bygningen var veldig fin også, uten at jeg skal kommentere det altfor mye. Jeg klarte i alle fall ikke å oppfatte hvorfor de var fine. Men jeg godtar det likevel.
Vi dro et lite stykke med bussen. Jeg er ikke helt sikker på hva det var et sted vi dro til, men det var nok noe som kan kalles havn eller noe. I alle fall med tanke på at vi skulle ta en båttur. Jeg har så absolutt ikke noe imot båtturer. De er ganske koselige. Det ble denne også. Først ble jeg sittende ute litt fordi det var varmt i starten. Orket ikke å spise, men det gjorde ingenting. Jeg tror nok det har en del med spenningen å gjøre. Når jeg er full av inntrykk og spesielle opplevelser er mat en uvesentlig ting. Det kommer så absolutt ikke blant førsteprioritetene. Det skjedde faktisk flere ganger i løpet av denne fantastiske uken! Jeg gikk inn og satt der på slutten. Det var et koselig rom.
Jeg kan for å være ærlig, ikke huske alt i absolutt riktig rekkefølge, sjøl om jeg har skrevet en del. Men jeg tror at vi tok en liten rundtur rundt i Dresden etter båtturen. Det skal jeg ikke så så mye om, for jeg fikk ikke noe særlig innblikk i det. Det var som all den andre busskjøringen vi var med på denne uken.
Vi dro også til ”Die Frauenkirche”. Jeg følte faktisk mye mer i denne kirken enn da vi var i den andre. Jeg kjente på en måte den fantastiske stemningen der inne. Jeg fikk kjenne på en del av utskjæringene. De var abstrakte, men utrolig fine. Anett fortalte meg historien om Dresden før og etter krigen, og om hvordan kirken ble bygget opp på nytt for ikke så lenge siden. Jeg syntes det var utrolig spennende. Skulle gjerne lært mye mer om slik historie. Jaja, jeg får bare finne tid til å grave i litt gammel historie. En av de tingene jeg faktisk er god på, er å grave i ting som interesserer meg. Jeg klarer å finne ut det mest dype i historier når jeg først vil.
På hjemveien var jeg utrolig trøtt. Jeg sovnet nesten. Vi hadde hatt en lang og anstrengende dag, sjøl om vi hadde hatt det alle tiders.
Swen kom bort og leste et av diktene sine til meg. Jeg syns det var utrolig bra. Jeg ble utrolig overrasket over at noen skriver så fantastisk fine dikt! Jeg ble så glad inni meg at jeg ikke helt visste hva jeg skulle si. Ikke vet jeg helt hva jeg skal skrive heller. Men dikt har en viss innvirkning på meg. Og når de er ekstra gode, har de enda større innvirkning på meg. Jeg skulle ønske at jeg kunne skrive like bra som han, men da må jeg nok legge meg i hardtrening. Jaja. Man får plukke opp noen smarte tips.
Vi snakket også om oss selv. Fortalte om livene våre, ting vi hadde opplevd og sånne ting som man ikke kan se på overflaten. Det er helt utrolig hvordan to situasjoner kan være så forskjellige som våre. Men vi hadde skrivingen vår til felles. Det viste seg faktisk at vi begge gikk med en stor drøm om å utgi en bok en dag. Vi hadde så enkelt for å snakke sammen på grunn av skrivingen. Den var tråden mell omoss. Vi satt der med den samme drømmen og forstod hverandre. Sender og mottaker var skrudd på samme frekvens. Kjemien stemte, som Bjørn (en av lærerne på Aktivitetshuset) uttrykte det. Vi forstod hverandre. Jeg vet ikke hvordan slike situasjoner oppstår. Har opplevd noen få tidligere i livet, men de er like spesielle for meg hver gang de melder sin ankomst. Men det der med sender og mottaker stemte bra. Bjørn sier ganske mange interessante og saklige ting, sjøl om det nok kan komme en del som ikke er så saklig også. Han er også ganske kul til tider, om jeg så skal få si det selv.
Da vi kom tilbake til skolen, gikk vi inn i det store rommet der vi pleide å spise. Der kom det to musikere. De var skikkelig flinke, begge to! De klarte å få opp stemningen med engang. Musikken deres var helt fantastisk og den gjorde meg virkelig glad. Jeg kjente musikken helt inn i sjelen min. Den fløt rundt som varme helt inntil bunnen. Hør her ja. Her var vi visst poetiske! Men jeg følte at det var riktig å si det sånn. Man skal alltid skrive det som er riktig, for ellers er det ikke noen vits i å være glad i å skrive, heller ikke vits å skrive heller.
I alle fall. Alle var med og danset og hadde det tydeligvis supert. Jeg også. Jeg ble veldig varm av dansingen og all praten. De spilte og sang så utrolig vakkert at man kunne bli rørt av og til. Og et viktig poeng som må tas med: Geir Ove (også en av folka fra Aktivitetshuset) fikk den første og siste dansen. Det er han litt stolt av, tror jeg. Noen klarte nå å få tatt et bilde et bilde av det, så det kan så absolutt dokumenteres. Haha.
Til slutt fikk vi is med frukt. Det smakte utrolig godt. Det tror jeg nok det var flere som syntes.
Musikerne gikk rundt halv ti hvis jeg ikke husker feil. Da var det også en del folk som gikk og la seg. Jeg var ikke blant dem som la seg. Ble dere overrasket nå?
Jeg ble sittende å snakke med noen av de tyske lærerne og lærerne ra aktivitetshuset. Det var koselig, sjøl om det tok av litt. Jeg klarer selvfølgelig å ta litt ekstra av når jeg blir litt trøtt og egentlig burde ha lagt meg. Jaja, det er ikke akkurat noe nytt når det gjelder meg. Men det kunne vært verre.
Jeg tror vi var i seng rundt midnatt. Sånt skjer hvis jeg sumler med å legge meg. Men jeg fikk da sovet nok likevel. Ikke våknet jeg en eneste gang heller. Underbevisstheten min hadde visst bestemt seg for at det var greit å være på et nytt sted. Det tok ikke lang tid denne gangen, nei.

På torsdag var jeg utrolig våken. Jeg hadde virkelig gledet meg til denne dagen. Litt nervøs var jeg også. Derfor klarte jeg ikke å spise en eneste bit til frokost. Attpåtil kom Swen bort og fortalte at han hadde skrevet et dikt til meg. Da ble jeg i alle fall enda mer nervøs. Frokostspisiingen ble det i alle fall smått med, sjøl om det ble mast en god del.
Jeg dro sammen med Anett, Christine og våre ledsagere til Chemnitz. Den bilturen skal jeg aldri glemme. Det gikk så fort og var verre enn en berg- og dalbane. Jeg var så skjelven at jeg ikke visste hva jeg skulle ta meg til da vi var framme. Der møtte vi også Jan, sjefen for alle spesialskolene i området, i tilfelle jeg ikke har nevnt det før. Christine sammen med sin ledsager gikk sammen med Anett til en avdeling der det var blinde med tilleggshandikap. Jeg gikk sammen med min ledsager og Jan til en åttendeklasse. Det var seriøst noe av det mest koselige jeg har opplevd. De hadde engelsk, og det gjorde meg en smule nervøs. Elevene var femten år, altså litt yngre enn meg. De skulle stille spørsmål til meg på engelsk og jeg skulle svare på engelsk eller tysk. Det ble nå mest tysk. Jeg ble så stressa at det ble ei blanding. Det skjedde med de andre også. En av elevene presterte å si halve setningen på tysk og resten på engelsk. Jaja, sånn går det når man prøver å snakke to språk samtidig. De skulle presentere seg på engelsk og deretter stille spørsmål til meg. Ett hver, men de fikk stille flere spørsmål etterpå. En av elevene ville vite hvor mange språk jeg kunne. Da kom det fram at en av guttene i klassen var fra Serbia. Derfor ble det litt bosnisk denne gangen. Alt i alt ble det snakket fire språk den dagen, mye tysk, en del engelsk, bittelitt norsk (haha), og bosnisk/serbisk sånn innimellom.
Jeg fikk også stille spørsmål. Det var veldig spennende. Jeg lærte en del om blindeskoler mens de lærte en del om det å gå i vanlig skole. Jeg fikk også lært hvordan man skriver de tyske bokstavene på braille. Det har jeg av en eller annen merkelig grunn ikke lært før, men det er fint å kunne sjøl om jeg bruker mest PC.
Jeg ble aller best kjent med Daki og Diana. De satt ved siden av meg. Daki er en av de to guttene som går i den søte lille klassen. Han kommer fra Serbia og er en utrolig koselig gutt. Diana er ei morsom jente som jeg ble glad i med en gang. Hun var også veldig flink til å skjønne hva jeg hadde tenkt å si. Det var bra, for av og til satte setningene seg fast for meg. Hun avsluttet de setningene jeg sleit med. Hihi, tenk å skjønne alt det rare jeg hadde tenkt å si.
Jeg fikk også se på hjelpemidlene de brukte på skolen. Noen hadde PC, mens andre hadde eldgamle punktmaskiner. Men da jeg spurte om noen hadde mail og ville skrive til meg, fikk jeg ja fra nesten alle åtte. Så det betyr at nesten alle har mailtilgang. Jeg fikk dem på et ark og ble fornøyd som bare det.
Til slutt sang alle de seks jentene. De var så utrolig søte. Jeg ble så innmari glad i hele den skjønne klassen. Gleder meg til å skrive mail med dem!
Etter at timen var over, gikk vi til rektors kontor der vi møtte igjen Christine og dem. Der evaluerte vi opplevelsene vi hadde hatt. Jeg fikk stille en del spørsmål og svarte også på en del spørsmål. Fikk også skolemailen slik at jeg kunne skrive til dem som ikke hadde egen mail. Det gjorde meg utrolig lykkelig! Det virket også som om Christine hadde hatt det bra. Vi var fornøyde med at vi fikk treffe folk som var i samme situasjon som oss, som vi sa.
Etter enda en uforglemmelig biltur var vi tilbake på skolen. Det traff seg slik at de andre som hadde vært et annet sted kom akkurat likt med oss. Jeg klarte rett og slett ikke å få i meg lunsj. Skjelvingen ville ikke gi seg, og jeg satt bare der og konsentrerte meg om å puste og å tenke at alt kom til å gå bra. Men det tok faktisk sin tid denne gangen.
Etter at vi hadde spist ble vi sittende alene i det store rommet. Da kom Swen bort og leste diktet han hadde skrevet om meg. Seriøst! Jeg ble både glad, rørt og flau. Tenkte faktisk på å gjemme meg, men det er jeg glad for at jeg ikke gjorde. Det hadde absolutt blitt for barnslig og enda flauere. Jeg hadde enda mindre ord enn på onsdagen da jeg hørte det første diktet. Men jeg tror han skjønte at det ikke var så enkelt å finne ord. Jeg skrev også av begge diktene. Men jeg har ingen planer om å skrive det inn her. Det har jeg ikke tenkt å legge ut for offentligheten.
Etter at jeg hadde blitt kvitt skjelvingen av både det ene og det andre, gikk vi ut en tur. Der satte vi oss i finværet. Tiffany kom bort og vi klemte en stund igjen. Uten at jeg visste det ble det den siste gangen vi møttes. Hadde jeg visst det vet jeg ikke helt hvordan jeg hadde reagert. Men jeg føler akkurat nå at avskjeden vår var god. Det føltes helt riktig å gjøre det slik vi gjorde. Jeg håper at det blir noe brevskriving mellom oss.
Etter en stund ble stolene ryddet inn. Vi ble sittende inne og sang en stund. Det viste seg at en del sanger finnes både på tysk og norsk. Det var utrolig koselig å synge sammen. Bare det å kjenne at vi har noe til feles er fantastisk.
Vi ordnet oss til kveldens avslutning. Jeg ble ganske slapp og ikke så opptatt av akkurat det, men jeg fikk da på meg det jeg skulle. Vi ble kjørt dit vi skulle være. Vi fikk høre noe historie fra gamledager. Det var som alltid spennende. Det var litt kaldt dit vi gikk, men vi hadde heldigvis på oss nok klær. Heldigvis gikk vi ikke så langt fordi det var utrolig vanskelig å gå dit ned. Jeg slo meg faktisk i hodet også, men det kjennes ikke nå lenger takk og lov.
Det ble en del taler og sånne ting. De var både fine og rørende. Vi kom til slutt fram til at vi var en tysk/norsk familie. Det var helt riktig. Måten vi kommuniserte på gjennom uken på tvers av språkene var så fantastisk. Vi klarte å kommunisere på en slik måte at vi ble kjent sjøl om de fleste ikke kunne bruke ord. Ord er ikke det eneste kommunikasjonsverktøyet som de fleste vet. Fint var det alt i alt.
Vi gikk tilbake rundt ni tror jeg. Da ble vi sittende å prate. Noen var sliten og gikk og la seg. Men (ikke overraskende denne gangen heller) var jeg ikke blant dem som følte for å sove. De tyske lærerne gikk etter hvert og vi ble sittende igjen. Vi diskuterte prosjektet og pratet om en del spesielle og dype ting. Det tok også av denne kvelden. Men jeg har så absolutt ikke tenkt å gå i detaljer. Det kunne fylt ganske så mange sider, og det kan også få enkelte folk til å tenke at visse folk burde legges inn. Derfor skal jeg spare dere for det. Men vi kom i alle fall fram til en del viktige ting. Jeg er stolt av at vi klarer å komme fram til så mange fornuftige ting når vi snakker med litt usaklige avvikelser. Snakket mest med Ola (også lærer på Aktivitetshuset) og ganske kul til tider. Men Ola har det ikke med å være så usaklig som Bjørn og meg også for så vidt (rett skal være rett). Det er et viktig poeng. I alle fall, vi hadde nå godt av den praten alle som var der tror jeg.
Da jeg skulle legge meg trodde jeg nesten at øyet mitt forsvant ned i sluket i vasken. Jeg kunne nok skrevet en del om det. Men begynner å få krampe av denne skrivingen, så må nok la det ligge. Hvis noen er interessert i den historien forteller jeg den gjerne siden.
Jeg var ikke i seng før ett. Det var den lengste og seneste kvelden. Jeg var ganske trøtt, men fikk likevel ikke sove. Det var så spesielt og rart å tenke at det var den siste natten. Jeg gledet meg litt til å komme hjem, men det gjorde veldig vondt også. Jeg tenkte på det en stund før jeg sovnet. Jeg drømte heller ingenting forresten. Det ble sagt at i Tyskland tror de at det man drømte i fremmed seng kom til å skje
. Hm. Jaja. Men jeg drømte da så absolutt ingenting. Det hadde nå vært morsomt å drømme ett eller annet som for eksempel om det blir noe av den smarte ideen om å gi ut ei bok. Vet ikke hvorfor men det der med å drømme et annet sted gjorde faktisk inntrykk. Vi får. Orker ikke tenke på det der nå. Det er så mye annet å tenke på.
På fredag sto jeg opp klokka sju. Jeg måtte ta meg en dusj fordi det var for sent den forrige kvelden. Det gikk fort unna.
Frokosten ble verre enn noen sinne. Jeg klarte ikke å få ned en eneste bit, men jeg måtte tvinge ned et halvt rundstykke fordi det ble litt for mye mas. Jeg orket bare ikke å kaste meg inn i noen diskusjon om det den morgenen. Det føltes som om jeg kunne spy når som helst.
Vi gikk ut for å fotograferes og ta avskjed med dem som ikke skulle være med bussen til flyplassen. Det gjorde så utrolig vondt! Hver eneste gang jeg pleier å ta avskjed med folk, begynner jeg å grine. Men det skjedde ikke denne gangen. Jeg klarte å la være. Men jeg tror heller ikke det hadde gjort noe om det hadde skjedd. Det var flere av dem som var der som gråt, så for den del hadde det vært greit. Det var så fælt å si ”Tschüss” og få lykkeønskninger fra dem vi vet ikke kommer til Norge i september. Jeg kan bare ikke skjønne hvordan det har seg. Men uansett, jeg kan ikke få meg til å tro at vi aldri skal møtes igjen. Kanskje en dag kommer vi til å treffes. Ja, jeg føler på meg at vi skal oppleve noe fint sammen en gang igjen.
Akkurat der visste jeg at det var siste gangen jeg traff Tiffany dagen før. Så slapp jeg i alle fall å føle meg fæl fordi jeg ikke kunne vise like mye tristhet som henne. Jeg klarer bare ikke å gråte når jeg føler at jeg skal la være. Men jeg er på ingen måte blant dem som føler seg hevet over slikt. Men akkurat der og da var det ikke riktig å gråte.
Før vi dro ga jeg en av de novellene jeg leste på til Swen. Han trenger det selvfølgelig ikke i og med at han ikke kan lese det. Men jeg følte uansett at det var riktig å gjøre det, riktig å legge igjen noe av seg selv der borte, bare for at noen skulle huske meg. Vennskapsbånd på høyt nivå.
Bussturen gikk som alle andre. Jeg satt bare stille i mine egne tanker. Klarte liksom ikke å snakke eller noe annet. Derfor ble jeg bare sittende.
Vi gikk ut av bussen og fant tingene våre. Så var det å ta avskjed med de som hadde blitt med bussen. Det var like vondt. Alle lykkeønskningene gjorde så godt og så vondt. Jeg kjente hvor glad jeg hadde blitt i disse menneskene, bare i løpet av disse dagene. Det var så spesielt. Jeg kommer aldri, aldri, aldri til å glemme hvor godt vi har hatt det. Vi åpnet et nytt ro i hjertene våre og slapp inn nye mennesker. Det var så inderlig godt! Jeg kommer aldri til å glemme den tyske delen av familien vår. Jeg savner dem allerede!
Vi var ikke på flyplassen lenge. Men vi rakk å handle litt og sånne ting.
Flyturen gikk rimelig fort for mitt vedkommende. Jeg satt med Braillinoen og skrev til jeg ble både vond og kald. Men det føles riktig å gjøre det. Jeg klare bare ikke å stoppe. Det var som om en kraft drev meg framover. Jeg måtte dessverre slå av før jeg ble ferdig. Men det gikk helt greit. Resten klarte jeg å huske.
Jeg ble hentet nesten med en gang og var hjemme rundt fem tror jeg.

Ja. Jeg kan virkelig ikke forstå det, ikke forstå at noe så fantastisk og spesielt er over. Det har enda ikke gått opp for meg, enda det er lørdag. Jeg skulle skrevet ferdig i går, men var for sliten. Det har gjort at det har vært lettere i dag. Men jeg har i alle fall bestemt meg for at jeg skal la alle tankene få lov til å rase fritt. Det hjelper. Alt kommer til å bli bedre etter hvert, sjøl om vi alltid kommer til å føle på hvordan dette var. Jeg synes alle skal reflektere over hvordan vi har hatt det og å kjenne etter hva slags inntrykk vi sitter igjen med.

Jeg vet at jeg kunne skrevet mye, mye mer om opplevelsene vi har hatt. Men da hadde det blitt mange, mange flere sider. Ikke orker jeg heller. Hendene mine er seriøst følelsesløse. Jeg har i grunn bare skrevet om det jeg har opplevd sjøl og føler sjøl. Men alle som var med og vil kan skrive eller uttrykke det de føler på sin måte. Og til dere som føler at det var en del ting jeg glemte, beklager jeg på det sterkeste. Det er ikke så lett å huske alt sjøl om det ote ble bemerket at "Mirnesa husker godt." Jeg ber ganske enkelt om tilgivelse for enkelte glipper og forglemmelser.
Nå har jeg fylt seks sider og begynt på den sjuende. Folk kan tross alt bli for slitne av å lese også. Man får vondt i både øyne og hender. Det siste jeg vil si er: "Tusen, tusen takk for en fantastisk opplevelse, alle sammen. En av mine beste om jeg så skal få si det selv! Vi gleder oss stort til vi får besøk av elever fra Tyskland i September. Det kribler allerede!"

Vi får snakkes, kjære mennesker! Utrolig glad i dere, alle sammen!
Helgeklem! :D