Onsdag - Et vendepunkt.

Hva skal man si?

Nå sitter jeg her på soverommet jeg har brukt mens jeg har vært her i Skjåk og skriver blogg og spiser sjokolade. Vanligvis spiser jeg ikke sjokolade så ofte, og særlig ikke etter tolv på kvelden! Men dette er så absolutt ingen vanlig dag! Nei, for i dag er den dagen da jeg fyller atten. Dette er en spesiell dag. Man fyller nemlig ikke atten mer enn en gang i livet. Det vil altså si at dette er et viktig vendepunkt i livet mitt.

Den siste timen har vært helt spesiell. Kommer nok aldri til å glemme hvordan det var. Jeg kjenner allerede at alle detaljene holder på å brenne seg inn i hukommelsen min. Jeg føler for å dele disse tingene med andre, skrive dem ned og bevare dem om jeg nå skulle bli senil og glemme litt.

Det faktum at folka mine ikke var her: Det føler jeg er litt trist. Skulle virkelig ønske både mamma, pappa og søskenene mine kunne være her den dagen jeg fyller atten. Men det å tenke at jeg kjenner folk som har blitt og kommer til å bli atten uten at foreldrene kommer til å sende så mye som en melding, hjalp litt på humøret. Jeg har det tross alt ikke verst her i denne verdenen.

Rommet: rommet jeg har bodd i i omtrent en uke. Ganske rotete, men ok.

Den rotete sengen: To puter oppå hverandre i den ene enden, dyna i den andre, PC og daisy-spiller slengt på den ubrukte delen av senga. Sjokoladen ved siden av PC-en. Satt ikke på den.

Jeg hadde ikke sett på klokka på ei stund, før jeg fant ut at klokka var tolv da jeg var på do. Haha. Nå begynner jeg å bli sentimental her. Men dere får tilgi meg altså. Men i alle fall. Jeg bestemte meg for at jeg så absolutt ikke hadde noe lyst til å fylle atten inne på en do. Det kunne virkelig vært noe å huske. :P Men; for å bruke et uttrykk Isabel brukte denne kvelden, spontanreaksjon. Jeg kom tilbake til rommet ”mitt” en liten stund før klokka ble tolv. Hadde ikke planlagt hva jeg skulle gjøre. Det ble bare til at jeg skrudde på musikken. Så. Jeg fylte altså atten med Dj Ötzis stemme i ørene. Det var ”Ein Stern der deinen Namen trägt”. Jeg har allerede tenkt på om det var en tilfeldighet. Den sangen fikk meg igjen til å gråte. Den er så spesiell at jeg føler at den kom i rette øyeblikk i livet mitt.

Så var det altså alle de søte meldingene! Jeg kommer ALDRI til å glemme de fantastiske meldingene dere har sendt! Tusen takk, alle sammen! Jeg er så utrolig glad i dere. Har spart på dem alle, bare så dere vet det.

Jeg begynte først og fremst å grine da mamma sendte melding til meg. Jeg spurte om hun sov. Hun fortalte at hun hadde sovnet, men våknet tilfeldig. Nei, jeg tror virkelig ikke det var noen tilfeldighet. Jeg tror foreldre, særlig mødre, føler slike ting på seg. Det fikk følelsene mine i gang. Jeg visste i det øyeblikk at jeg setter pris på foreldrene mine, enda så mange diskusjoner eller krangler vi har. Men ja, nå vet jeg sikkert hvor glad jeg er i dem!

Så fortsatte det; den ene etter den andre. Bare det å vite at noen bryr seg og sender meldinger, og i Sindres tilfelle, ringte til meg! Herregud. Så glad jeg er i folka mine! Jeg vet at dette er et sinnsykt rotete innlegg, men det får dere bare bære over med. Jeg har ikke en hel tanke i hodet akkurat nå, men føler likevel for å skrive. Har klart å stoppe en del av de mange sprø følelsene mine, men de raser fortsatt rundt i meg.

En detalj til jeg kommer til å huske: Den lydboka jeg hører akkurat nå, ”Kjærligheten har ingen vilje”. Det er ikke første gangen jeg leser den. Den kan egentlig ikke leses om igjen, men jeg gjør det likevel. Det jeg mener med at en bok ikke kan leses om igjen, er at det finnes spesielle grunner til at den ikke kan leses om igjen. Denne boka er så absolutt altfor dyp og altfor spesiell til at den kan leses om igjen. Jeg har ingen planer om å avsløre noen hemmeligheter. Denne boken handler om noen norske kvinner som giftet seg med tyske soldater under krigen. De flyttet til Øst-Tyskland og fikk merke forholdene der. Jeg mener virkelig at denne boka bør leses. Dette er en av de få sjeldne bøkene som har rørt helt inn i hjerterøttene mine. Men jeg mener fortsatt at dere skal lese den! Jeg tror, nei jeg vet, at dere kommer til å forstå hva jeg mener. Jeg kommer nok ALDRI til å glemme at jeg hørte på den da jeg fylte atten.

Vel. Skal jeg si noe om dagene som har gått?
Fredagen kom Helene fra gamleklassen på besøk. Det var utrolig koselig! Vi har ikke sett hverandre på et halvt år. Vi prata, spiste, gikk tur til butikken og prata enda mer. Koselighet på høyt nivå! Hun kommer forresten i dag også. Gleder meg!

Helga raste av gårde. Var sammen med søskenbarna mine for det meste. Vi gikk tur og bare hadde litt familiesosialisering. Skjedde ikke så veldig mye egentlig. Mandagen og tirsdagen kjente jeg at vi begynte å bli lei av hverandre. I dag har vi kranglet noe sinnsykt. Men det orker jeg ikke tenke på. Kjenner at hodet begynner å hamre bare tanken så vidt er innom. Også snakket jeg med min kjære Ida i dag! Det var selvfølgelig både givende og koselig. Vi har alltid noen gode samtaler. Men det blir dessverre så altfor sjeldent.

Hva skjer i morgen da, eller i dag rettere sagt?
I dag skal jeg som sagt være sammen med Helene noen timer. Det blir koselig. I halv sekstida stikker jeg bort til Siv (min eks-støttekontakt). Så skal vi ha litt familie/venneselskap på kvelden. Jeg vet altså ikke hva dagen kommer til å bringe når alt kommer til alt. Vet at det kommer til å bli en del menneskesosialisering, der sa jeg noe nytt. Altså med mennesker jeg er glad i! Men man vet aldri hva som kommer til å skje. Jeg elsker sånne søte overraskelser. På torsdag, altså i morgen, har jeg store planer om å reise hjem! Gleder meg sinnsykt til å se igjen folka hjemme.

Nå tror jeg ikke at jeg orker å skrive mer. Er så sliten og burde også sove. Trenger litt energi for å takle dagen. Vi snakkes! Glad i dere skjønne mennesker. Og nok en gang, tusen takk for alle meldinger og skjønne ord!
Og helt til slutt: Gratulerer med dagen, Lena! 19 år! Det er ikke verst. Kjeeempeglad i deg! <3