Onsdag - Streik!

Hei!

Nå er det ti minutter til skolen begynner, men dette er ikke en vanlig skoledag. Stillheten er svært trykkende inne på skolen. Jeg burde sannsynligvis prøvd å gjøre noe fornuftig, men det klarer jeg ikke. Jeg er full av kaotiske tanker, men samtidig er det helt tomt også.

Nå er vi i gang med en streik. Størsteparten av lærerne på skolen vår er tatt ut. Det er hovedårsaken til at det er så stille. Mange elever trenger ikke å møte opp til undervisningen. Det hadde strengt tatt ikke jeg heller behøvd. Første time er utelatt pga. streiken. De to andre fagene mine blir derimot avholdt som vanlig. Det er jeg glad for. Hvem skulle vel trodd det? Jeg lengter virkelig etter en normalisert hverdag.

Skolen er sannsynligvis ikke oppført på noens liste over favorittsteder. Jeg skal ikke påstå at den gjør det for meg heller, definitivt ikke. Men akkurat nå kunne hvilken som helst ting som lagde støy eller noen form for aktivitet være velkommen. Jeg ville til og med blitt glad for en mattetime, og det sier veldig mye. Matte er et av de fagene jeg overhode ikke ville hatt noen befatning med om jeg kunne slippe, selv om det skal sies at det er nyttige greier.

Nå begynner det imidlertid å bli litt lyd ute i gangen. Det er jeg glad for. Hadde ikke orka å sitte her en dobbelttime å vente på engelsken og kjenne på den totale stillheten. Det minner for mye om hardt rammede områder etter store, uforanderlige hendelser.

For at det ikke bare skal bli streikesnakk, kan man jo prøve å nevne noe annet som skal skje, sjøl om det også blir rammet av streiken. På fredag skal jeg ha eksamen i rettslære. Det er jeg veldig spent på. Jeg tror ikke jeg er mer nervøs enn for norsken, slik jeg trodde jeg kom til å bli. Jeg føler på meg at jeg har de fleste temaene i boks. Det gjenstår å lese litt mer forvaltningsrett og å innarbeide metode skikkelig. Det er ikke tid til å kaste bort dagen med blaing i boka og ting som hefter slik at tida går fra meg. Jeg gleder meg uansett til å få det overstått. Da skal jeg ha ei avslappende helg uten for mange forpliktelser. Jeg har brukt en del energi på å lese til rettslære.

Den siste tida har det ikke skjedd så altfor mye. Jeg har hatt en del å gjøre. Nå er det siste innspurt før ferien og karakterene skal settes. Det er helt utrolig at ett skoleår kan gå så usannsynlig fort. Det aller tristeste er at den fantastiske klassen jeg har gått i i to år, nå blir oppløst. Jeg vil ikke la den tanken slippe til, men jeg kjenner at den begynner å bli mer påtrengende enn den har vært noen gang. Jeg prøver imidlertid å tenke positivt på neste år. Det er nytt år, nye klassekamerater, nye muligheter. Man kan tross alt bli kjent med nye folk sjøl om det føles ille at alle menneskene som har vært en stor del av hverdagen i to år; nå forsvinner. Jeg kjenner at jeg nok kommer til å tenke noen triste tanker og felle noen tårer på avslutninga. Det synes jeg faktisk at jeg kan tillate meg. Jeg har hørt at det ikke er verd å prøve å skyve vonde tanker vekk. Da kommer de som regel tilbake i enda sterkere grad. Uansett; jeg vet at jeg er i besittelse av den styrken som skal til for å komme meg igjennom dette også. Det er ikke første gangen jeg har opplevd tunge stunder, tross alt!

Jeg kjenner at dette ble et veldig trist innlegg, men av og til føles det godt å få uttrykke seg på andre måter enn å si ting høyt. Det er ikke alltid en orker det, og jeg føler ikke for å snakke med noen om alt som skjer akkurat nå. Ikke misforstå: Jeg er så ubeskrivelig glad for at jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg, både venner i lokalmiljøet og venner andre steder. Jeg vet også at de fleste stiller opp dersom en ønsker å prate om ting en har på hjertet. Det ønsker jeg nok også, men av og til kan det føles godt å gå gjennom det alene. Tanker og inntrykk må ofte bearbeides i ensomhet. Dere kjenner sikkert til det. Til slutt kan jeg jo også nevne at jeg ikke føler veldig med dem som har det mye verre. Jeg anser ikke meg selv blant dem, selv om det føles veldig tungt og ikke ha noen som kan slå opp i lovsamling og bok på eksamen, oppslagsverk.. Jeg har med andre ord ingen plan B dersom ting skulle skjære seg en smule. Men det holder å tenke på fare for liv og helse. Da slutter en veldig fort å tenke på hvor viktig en eksamen er; for den er nemlig ikke i nærheten så viktig som et menneskets liv!

Nå tror jeg at jeg skal prøve å skrive ferdig søknaden min til Deutsch-Norwegisches Jugendforum. Fristen er ikke før 18.juni, men det skader ikke å søke før heller. Jeg er et veldig solete menneske, men jeg kjenner at for første gang har jeg ikke dårlig samvittighet for det.

Nok en gang beklager jeg at det ble et veldig trist og negativt innlegg. Jeg pleier vanligvis ikke å være sånn, men det må være lov av og til. Håper dere har forståelse for det.

Håper alle får en fin dag! Det synes jeg virkelig dere fortjener.
Klem!