Fredag - 3STA!

Hei!

Nå er det ferie. Ferien har faktisk vart i en dag, men jeg føler fortsatt ikke at det er ferie. Det er nok ikke unormalt, men jeg håper den vil komme sakte men sikkert.

Nå sitter jeg og deler en potetgullpose med leselista mi og tenker på de to siste årene av livet mitt. I går tok en tidsepoke i livet mitt slutt. Jeg er ikke ferdig på videregående, men det er klassen min, 3STA. Jeg vil kalle de to siste årene sammen med den ubeskrivelig, fantastiske klassen min i to år, et eget kapittel i livet mitt. Jeg har nytt den siste uka sammen med klassen. Vi har snakka, spilt spill, solt oss på tjernet og hatt enda mer sosialt samvær. Det kan rett og slett ikke beskrives. Nå er det over. Det er antakelig derfor jeg ikke kjenner feriefølelsen, fordi jeg ikke vil gi slipp på den gode følelsen jeg har hatt den siste uka.

Da jeg begynte i klassen for to år siden, hadde jeg fullstendig angst. Jeg var livredd for at jeg ikke kom til å bli kjent med noen. Jeg satt og lyttet til alt som skjedde rundt meg, hørte på alle de kule folka som hadde så mye interessant å si, som hadde så fantastiske, sosiale antenner. ”Her passer jeg virkelig ikke inn,” tenkte jeg. Men der tok jeg grundig feil. Klassen var så sammensveiset og inkluderende, men det var så absolutt plass til en til, for ikke å snakke om to. Jeg kjente veldig fort at jeg hørte hjemme i klassen. Det ble klassen min også. Jeg ble en del av fellesskapet. Siden veldig tidlig på året i 2.klasse, har jeg ikke visst hva det å være alene betyr. Det var et ikke-eksisterende moment som ikke fantes i livet mitt lenger.

Klassefellesskapet og de tre siste årene som har gått, har nok satt spor i de fleste. Årene på videregående er blant de viktigste i modninsprosessen. De fleste har blitt mer voksne, mer ansvarlige og mer klare for å gå ut i verden. Jeg er likevel overbevist om at vi kommer til å møtes igjen!

Vi har hatt mange gode (og sikkert også) noen litt mindre gode stunder i løpet av disse årene. Jeg vet at vi har hatt lest av de gode. Jeg kunne sitte her å skrive hele natten hvis jeg skal klare å oppsummere de to årene jeg har fått lov til å være en del av 3STA, men jeg har likevel lyst til å prøve å trekke fram noen fine stunder. Jeg tviler på at jeg klarer å komme på halvparten av dem i farta, men det er ikke alt som kan skrives ned heller. Enkelte ting bare må oppleves for at en skal forstå hvordan det var.

Da jeg begynte i klassen. Det var en veldig skummel start. Jeg har aldri vært så nervøs og redd i mitt liv, men det var absolutt ugrunnet! Jeg lengter virkelig tilbake til den tiden. Det var en av de beste periodene i livet mitt. Det gjorde også overgangen fra liten til stor skole veldig grei.

Fellesfagtimene. Disse timene har vært de mest fantastiske disse to årene. Det r fordi vi er samlet. Klassefellesskapet har strålt ut av alle kriker og kroker på rom 253.

Friminuttene. Friminuttene har vært noen herlige og bråkete opplevelser. Klassen vår var blant de mest aktive og sosiale klassene på hele skolen, nei kanskje i hele verden!

Ekskursjoner. Vi har ikke hatt så veldig mange, men de har absolutt vært uforglemmelige. Selv om enkelte ting kanskje har fortonet seg som veldig lite interessante og morsomme, har vi alltid klart å lyse opp den negative auraen. Vi har alltid klart å gjøre om den mulig dårlige stemningen til noe godt. Noe jeg husker spesielt godt, er teltturen vi hadde i fjor vår. Vi dro sammen med en annen klasse, og veldig mange var negative til å delta på turen. Jeg skal ikke nekte for at jeg var blant dem. I tillegg var det surt vær og regn. Men da vi samla oss ved bålet på kvelden, prata og spilte kort, ble ting så utrolig mye bedre. Stemningen lettet umerkelig og gjorde det til en nesten morsom opplevelse. Sånn har jeg aldri opplevd en opplevelse som fortoner seg som en kjedelig opplevelse.

Den støtten vi har gitt hverandre i nervøse og vanskelige perioder. Eksamen er et godt eksempel på dette. De fleste har hatt nervøse opplevelser i forhold til eksamen, men å prate om det har ikke vært noe problem i klassen vår.

Det jeg vil nevne til slutt, og det som har vært viktigst i klassen vår, er klassemiljøet. Det er det som har former hverdagen vår disse tre årene. Det har vært viktig for at vi skulle føle oss trygge den tiden vi har gått sammen. Det er det som har motivert oss til å oppnå de gode resultatene vi har oppnådd. Jeg er så ubeskrivelig stolt av klassemiljøet i klassen vår!

Nå har jeg skissert grovportrettet av tiden min i 3STA. Som sagt kunne jeg ha skrevet i mange timer, men det føler jeg egentlig ikke for. Det er enkelte ting man bare skal bevare inni seg. Man trenger ikke å uttrykke seg hele tiden.

Avslutninga markerte slutten på vår tid sammen. Den var utrolig fantastisk og treffende. Jeg ble truffet helt inn i hjertet. Det jeg likte best; var avslutningen på klasserommet. Vi fikk noen positive ord fra våre to uforglemmelige kontaktlærere, og en representant fra klassen holdt tale om lærerne. Vi fortjente det alle sammen! Det var både latter og gråt, og det er sånn det skal være på en slik kveld. Det er en kveld jeg definitivt ikke kommer til å glemme. Tror nok det ble tatt noen tusen bilder også.

Nå føler jeg for å publisere dette. Jeg har som sagt skrevet de tingene som er viktigst, men de er også bare berørt på overflaten. Jeg vil helt til slutt takke for et supert samhold de siste årene! Takk for at jeg har fått være en del av 3STA!