Gemütlichkeit und traurigkeit.

Hei!

Da var det endelig helg igjen, og det skal jeg virkelig ikke nekte for at jeg er glad for. Men det er nå bare to uker igjen til påskeferie. Hurra!

La oss nå se;
For det aller første: Gratulerer med dagen, Marita vennen! Jeg er så utrolig glad i deg. Håper du får en überfantastisk dag og et überfint år! :D <3

Så. Da kan vi begynne:
På onsdag skjedde det ikke så mye før skolen satte i gang. Jeg hadde bare tre kvarter med matte. S var det av sted til kulturhuset, ”Kong Rakne”, for å se 70-tallsforestillinga til musikkfolka. Den var bare rett og slett fantastisk. Jeg kan virkelig ikke få sagt hvor imponert jeg faktisk ble. Det er bare så utrolig flinke! Jeg er virkelig sikker på at de har øvd skikkelig lenge. De har virkelig prestert noe utrolig som ikke kan beskrives! Det må oppleves.

I går gikk skoledagen for seg sånn som den pleier. Bortsett fra at historietimen var noe uvanlig. Vi fikk en vikar, og vi har visst ikke hatt en så effektiv time på lenge. Jeg kan ikke huske at jeg har hatt noe effektivt i samfunnsfag på to år, siden jeg var på ungdomsskolen. Læreren både i år og i fjor tok det så absolutt med knusende ro. Men det var faktisk en utrolig spennende oppgave.
Da vi skulle hjem, måtte vi vente på drosje i nesten en time. Jeg og Daniel pleier å dra sammen på torsdager. Jeg ble virkelig forbanna! Det er andre gangen på en måned at det skjer. Dette går virkelig ikke an.

Jeg var egentlig ganske lei meg i hele går ettermiddag. Hanne Berit hadde skanna et tysk utdrag fra en tysk avis som vi skulle ha til i dag. Jeg leste det med en gang, fordi jeg fikk høre at det handlet om skyteepisoden forrige onsdag. For de som ikke vet det, handler dette om en 17-åring som ble så forbannet at han ville hevne seg på skolen han gikk på. Han skjøt flere elever og lærere. Jeg er nok blant de som blir truffet av det aller meste. Jeg gråt, og det skammer jeg meg absolutt ikke for å si. Jeg ble så grepet av det vennene til de døde skrev om dem, og også foreldrene deres. Jeg leste en lang kommentar ra faren til en 17 år gammel gutt som døde. Tror han var den eneste gutten av elevene som døde. Han var så ute av seg og trist, løp rundt og lette etter navnet til sønnen sin på listen blant de overlevende og blant de overlevende. Jeg kan bare ikke få meg til å forstå at noen kan gå inn i et rom å skyte uskyldige mennesker. Jeg fikk virkelig vondt i magen. Måtte nok bruke en del tid på å fordøye det. Men noe slikt kan ikke fordøyes, hvis jeg skal si det på den måten. Det gjør like vondt hver gang noe slikt skjer.

Klokka seks kom Ingfrid og henta meg, sammen med sønnen sin, Jon. Hvis jeg skal forklare dette i korte ordelag, har han bestemt seg for å være støttekontakten min. Jeg skal innrømme at jeg var litt skeptisk i begynnelsen. Men all skeptisk forsvant da vi ble kjent i går kveld. Nå gleder jeg meg egentlig bare sykt. Vi skal se film sammen som det første vi gjør. ”Menn som hater kvinner”. Gleder meg som sagt ubeskrivelig masse!

I dag skjedde det ikke noe særlig egentlig. Skoledagen gikk for seg på den vanlige måten. I tysken leste vi om det som skjedde. Jeg orket ikke å lese det en gang til, men det forstår sikkert de aller fleste.
Da jeg kom hjem, sov jeg faktisk litt. Var så utrolig sliten. Jeg orka virkelig ikke å gjøre noe før nå. Men har fått retta stilen og sendt den til norsklæreren. Det er i boks! Men det blir ikke mye fri denne helga heller. Jeg må øve til rettslæreprøve på mandag. Jaja, sånn er livet av og til.

Nå tror jeg at jeg har fått med det aller meste.
Vi snakkes, snille mennesker!
Ha en supergod helg!